Minutter teller også ved alvorlig akutt psykisk sykdom

Ville vi latt en pasient med hjerneslag vente «til i morgen»? Aldri. Likevel er det dette vi i praksis gjør med mennesker med akutt psykisk sykdom noen steder i landet.

Ved akutte somatiske tilstander har vi lært at minutter skaper forskjell: tydelige mål, avklarte roller og en kjede som faktisk leverer. Prosjekter som Trygg akuttmedisin har vist at når vi bestemmer oss, får vi det til. For alvorlig psykisk sykdom fins ikke den samme «klokka». Pasienter med potensielt livstruende tilstander – ofte med fare for selvskade og i noen tilfeller fare også for andre – blir stående på et nivå som ikke kan gi dem behandlingen de trenger. Klokka går – og ikke sjelden blir timer til døgn. Slik skaper vi mer lidelse for pasientene, større belastning for pårørende og utrygge situasjoner for ansatte.

Dette er ikke nytt. I årevis har kommuner, sykehus og prehospitale tjenester forsøkt å tette hullene i akuttkjeden for psykiatri – med møter, tilsyn og høringer, uten varig løsning. Kollega og kommuneoverlege Jan Håkon Juul beskrev for et år siden i en kronikk i Dagens Medisin samme problem. Ventetiden blir ofte lang – noen ganger hele døgn – og i mellomtiden er ansvarsbildet utydelig i praksis. Vi står ikke i en plutselig krise. Vi står i en langvarig forsømmelse.

Kompetansen finnes, rammene mangler

La oss være presise: Kompetansen finnes i kommunehelsetjenesten. Det som mangler, er rammene. Forsvarlig behandling ved akutte, alvorlige psykiske tilstander hører hjemme i spesialisthelsetjenesten. Primærhelsetjenesten mangler mandat, lokaler, bemanning, sikkerhetsløsninger og lovhjemler for skjerming, behandling – og, ved behov, tvang. Tvang kan bare gjennomføres i godkjent institusjon. I vår region venter pasienter i rom som aldri var ment for varig opphold ved akutt alvorlig sykdom – undersøkelsesrom uten skjerming, ofte uten mulighet for trygg observasjon over tid. Vi har flere eksempler fra Vesterålen der pasienter flyttes fra legevakt i hjemkommunen til Vesterålen interkommunale legevakt – og enkelte ganger tilbake igjen – mens de venter på ambulansefly. Å be kommunene «holde» disse pasientene i timevis eller gjennom natten er ikke forsvarlig, ikke bærekraftig og ikke rimelig – verken mot pasientene eller de ansatte.

Akutt psykose viser alvoret tydeligst. For pasienten er virkeligheten forvrengt og truende. Rask, målrettet behandling i riktig miljø kan roe stormen og forebygge skade. Når hjelpen drøyer, vet vi hva som skjer i praksis: uro og angst øker, konfliktnivået stiger, risikoen for skade blir større, og veien til bruk av tvang blir kortere. Hver ekstra time uten riktig behandling gjør forløpet tyngre og innleggelsen ofte lengre. Det er klinisk uheldig – og unødvendig.

Tærer på tilliten

Vi ville aldri akseptert at en pasient med brystsmerter ble parkert på et undersøkelsesrom i timevis fordi nærmeste sykehus ikke tok imot. Likevel er det slik akutt psykiatrisk sykdom ofte håndteres i dag. Det koster livskvalitet. Det koster trygghet. Og det tærer på tilliten.

Løsningen er ikke flere utredninger, men beslutninger som forplikter. Alvorlig psykisk sykdom må ha samme tidskritiske prioritet som somatiske tilstander– også i transportkjeden. Det må settes en maksimal ventetid som utløser handling når grensen passeres. Pasienten skal raskt til nivået som faktisk kan gi forsvarlig behandling. Og ventetidene må publiseres åpent, slik vi gjør i somatikken. Når tallene kommer frem i lyset, følger forbedringene etter.

Til syvende og sist handler dette om likeverd. En akutt psykisk krise er like reell, like farlig og like tidskritisk som en akutt somatisk krise. Når vi aksepterer at disse pasientene kan vente, signaliserer vi at deres lidelse teller mindre. Det gjør den ikke.

Nord-Norge kan samhandle når vi bestemmer oss. Vi har gjort det før. Nå må vi gjøre det igjen – for dem som trenger oss mest – og før flere timer blir til døgn.

Ingen oppgitte interessekonflikter