De hemmelige tjenestene i helsevesenet må avvikles
«Hemmelige tjenester» omfatter ikke bare forsvar og politi, men også helsevesenet, skal vi tro en ny rapport. Riksrevisjonen har dokumentert at rehabiliteringstilbud blir holdt «skjult». Pasientene rammes.
Hovedkonklusjonen i Riksrevisjonens knusende dom over rehabiliteringsinnsatsen, er at mange pasienter ikke får de tjenestene de har behov for av kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten.
Det er også manglende informasjon om rehabiliteringstjenester. I Riksrevisjonens intervju med regional vurderingsenhet i Helse Sør-Øst går det fram at helseforetakene har liten interesse av å beskrive hvilke rehabiliteringstjenester de har, fordi de har mye å gjøre og ikke ser behovet for å øke etterspørselen. Mange tilbud er derfor ikke synlige på nettsidene.
Hemmelige tilbud
Det er ikke oss, men pasient- og brukerombudene som derfor har omtalt rehabilitering som «de hemmelige tjenestene».
Når helseforetak ikke vil synliggjøre rehabiliteringstjenestene fordi de har mye å gjøre og ikke ser behovet for å øke etterspørselen, er dette svært kortsiktig og skadelig tankegang. Ikke bare for pasientene som rammes, men også for samfunnet.
Det er på høy tid at de «hemmelige tjenestene» innen norsk helsevesen avvikles.
Menon Economics har kartlagt samfunnseffektene av Sunnaasstiftelsens modell for Aktiv rehabilitering. Selv om dette er et tiltak i regi av en privat stiftelse, er funnene relevante. De har sett på ervervede hjerne- og ryggmargsskader, som koster samfunnet 31 milliarder kroner årlig. Samfunnskostnadene knyttet til redusert arbeidsevne og helserelatert livskvalitet for målgruppen kan, selv med små bidrag, reduseres betydelig, mener selskapet. De peker på at selv med en marginal forbedring av hele gruppens arbeidsevne og helsetap på én prosent vil samfunnet kunne spare over 300 millioner kroner årlig.
Rammer både pasienter og pårørende
Framtidig helsepersonellmangel kan heller ikke brukes som et argument fordi – som Riksrevisjonen fastslår - gode rehabiliteringstjenester vil kunne føre til lavere behandlings- og omsorgskostnader i andre deler av helsetjenesten og kan slik bidra betydelig til helsetjenestens og velferdsstatens bærekraft i årene framover.
Både pasienter og pårørende rammes i dagens situasjon. I den Nasjonale helse- og samhandlingsplanen peker regjeringen på at det kan være vanskelig å finne informasjon om hvilke tilbud som er tilgjengelige.
En stor utfordring er manglende samhandling. Dette gjelder både mellom spesialisthelsetjenesten og kommunene, og mellom tjenester på samme nivå. For å ikke snakke om samhandling med en viktig aktør som Nav.
Ressurser til koordinering
Ved siden av svikt i samhandling, peker Riksrevisjonen på svikt i koordinering. Det er lovpålagt at alle kommuner og alle helseforetak skal ha en koordinerende enhet med tilstrekkelig bemanning og kompetanse. Riksrevisjonens undersøkelse viser at tre av 20 helseforetak ikke har avsatt noen ressurser til arbeidet med koordinerende enhet, og at bare fire av de 20 koordinerende enhetene bruker ett årsverk eller mer på denne enheten. Bare i overkant av 40 prosent av kommunene opplyser at koordinerende enhet har tilstrekkelig bemanning.
Videre vises det i helse- og samhandlingsplanen til at pasient eller pårørende opplever å måtte koordinere tjenestetilbudene selv. Dette er det samme som Pårørendealliansens undersøkelser tidligere har vist for pårørende: Ikke bare skal de ha rollen som nærstående, men de blir i tillegg pleiere og koordinatorer.
Mange pasientgrupper har behov for bedre koordinering, og avlastning av pårørende. I LHL har vi for eksempel en gruppe som er særlig sårbar: Slagrammede barn. Disse får en alvorlig diagnose tidlig i livet, og etter den skal de gjennom et langt liv med ulike faser som har krevende overganger: Fra barnehage til skole til utdanning til arbeid til etablering osv. Dårlig koordinerte tjenester gir ekstra store utfordringer og belastninger.
Løsninger må tilpasses ulike grupper
Også regjeringen gjennom sin nye plan fastslår at det er for dårlig sammenheng mellom tjenestene, og pasientenes behov for koordinerte tjenester møtes ikke godt nok. Regjeringen vil derfor starte et arbeid for å forenkle de lovregulerte koordineringsordningene slik at de er til nytte for både pasienter, pårørende og personell.
Arbeidet regjeringen nå skal i gang med er viktig. Men man må også se på løsninger tilpasset ulike grupper, hvor det er naturlig.
Innen hjerneslag og hjernesykdommer har LHL foreslått hjerneskadekoordinatorer. I Danmark anbefales alle kommuner å ha en hjerneskadekoordinator / et koordinerende hjerneskadeteam. Disse bistår pasienter i få riktig tilbud innen gjenopptrening og rehabilitering, støtte og hjelpemidler m.m. Bakgrunnen til koordinatorene varierer, men det viktigste kriteriet er at vedkommende har erfaring med hjerneskadde og god oversikt over kommunens tilbud. Også pårørende får bistand fra koordinatorene.
Norge må nå bruke erfaringene fra Danmark til å forbedre tilbudet for alle pasientgrupper med behov for bedre koordinering.
Det er på høy tid at de «hemmelige tjenestene» innen norsk helsevesen avvikles.
Ingen oppgitte interessekonflikter
