Gi gründerne en dytt i baken!

Hva skal vi leve av i fremtiden? Det er opplest og vedtatt at bioteknologi og legemiddelutvikling er en del av fremtidsøkonomien.

Som jeg har nevnt tidligere, vi jeg komme tilbake til Erna Solbergs utsagn i Dagens Næringsliv den 18. juli 2015 («Riktig medisin for Norge»): «Det er ikke alt vi politikere kan fikse, men vi kan aktivt og bevisst føre en politikk som gjør det lettere å lykkes. Det gjør regjeringen». Tja?

Hva skal til for å lykkes innen bioteknæringen? Tidligere har jeg skrevet om de usynlige heltene som utvikler legemidler, men enda viktigere (høna eller egget?) er kanskje starten på det hele – selve idéen. Virkelige gode idéer vokser ikke på trær og kan oppstå i mange miljøer. De kan være resultatet av langvarig felles forskningsinnsats blant grupper av forskere innen akademia eller næringslivet, eller de kan også oppstå i hodet på enkeltpersoner. En eller noe få personer som har gode kunnskaper og innsikt i sitt fagområde, og som har evnen til å se nye muligheter. Dette kan ofte være personer ansatt på våre universiteter og høyskoler.

«Dette er en kjempeidé», tenker de, «dette kan vi utvikle videre til noe stort!» Det er her den ekte gründeren trer frem, den som våger å tro på egne idéer og som har stå-på vilje for å få det til. Har så våre politikere laget en bevisst politikk for å hjelpe frem disse gründerne?

En person som vil starte noe helt nytt fra grunnen av tar en stor personlig risiko. Det er ikke lett å skaffe den nødvendige startkapital for å få idéen ut av startgropen. Det koster penger med én gang. Hvis man ønsker å kommersialisere sin idé må den sikres så snart som mulig og da er det patentering som gjelder. Man må sikre seg rettighetene til sin egen idé så ingen andre kan dra nytte av den. Et godt patent er forutsetning for enhver fremtidig biotekbedrift. Å ha kontroll over eierrettighetene er alfa og omega. Hva har så våre politikere gjort for å legge forholdene til rette for dette?

Professor Hans K. Hvide ved Universitetet i Bergen beskriver dette på en utmerket måte i Dagens Næringsliv den 18. mars i år under overskriften «Gründer-brems for forskere». Frem til 2003 hadde forskere ved våre universiteter rettighetene til sine egne oppfinnelser, men dette ble endret av et enstemmig Storting. Etter denne endringen satt forskeren igjen med bare en tredjedel av rettighetene. Hvor stimulerende er det? Vel, Hvide påviser i sin artikkel en halvering i kommersialisering av forskning etter denne endringen, målt mellom 2000 og 2010. Det er vel egentlig ikke overraskende, men det er tragisk for oss alle som trenger nye bedrifter og ben å stå på.

Forskeren som tar med seg sin gode idé og blir gründer, må ofte satse alt på å lykkes, virkelig alt. All tid, alle penger, all tankekraft. Det er et utrolig tungt løp å gi seg i kast med dette, og når universitetet allerede fra starten av tar fra forskeren to tredjedeler av fremtidig gevinst, er det klart at dette påvirker motivasjonen. En som var tidlig ute, er Roy Larsen som startet Algeta i 1997. Han var ikke omfattet av noen nye regler og kunne derfor med stor motivasjon bruke sine egne sparepenger og risikokapital fra nær familie for å stable sin bedrift Anticancer Therapeutic Inventions (fra 2003 Algeta) på bena. De første årene gikk med på å foredle og dokumentere sin idé som grunnlag for en patentsøknad som sikret hele det fremtidige løpet. Det er ikke sikkert at motivasjonen hadde vært like stor om Universitetet skulle eie to tredjedeler av dette.

Våre politikere har også lagt ut en annen stor snublesten for gründere som prøver å kommersialisere sine idéer! Hvis man først er kommet over de første hindrene og har noe stort og lovende på gang, kan det hende at gründeren sitter med store eierandeler i en bedrift som på papiret har høy verdi på grunn av fremtidig forventning om stor gevinst. Det kan ennå være mange år frem til man får en avklaring om idéen lever opp til forhåpningene og om man lykkes å komme helt i mål med produktet. Husk: for et legemiddelprosjekt kan dette ta mer enn ti år! Snublestenen heter formueskatt! For å tenke på et tall; bedriften utvikler seg bra og har en verdi på papiret på 300 millioner kroner. Eier gründeren 70 % av bedriften blir det en skatteregning på nesten 1,7 millioner kroner. Hvor i all verden skal en gründer få disse pengene fra? Som oftest er svaret å selge deler av bedriften for å dekke skatteregningen, men dette er jo slett ikke til det beste for videre motivasjon og utvikling av bedriften. Dette var også noe Roy Larsen slet med i flere år, men han eide tross alt store deler av bedriften. I Algeta’s tilfelle endte jo historien godt, men i de fleste biotekselskaper gjør den ikke det, dessverre. Da er det blitt betalt mye skatt av papirpenger som aldri så dagens lys.

Er dette eksempler på en aktiv og bevisst politikk for å gjøre det lettere å lykkes? Jeg bare spør!