SV, Senterpartiet og KrF på pirattokt

Forslaget fra SV om å tvangslisensiere legemiddelet Spinraza er så oppsiktsvekkende at jeg satte kaffen i halsen da jeg så det første gang. Jeg er derfor svært lettet over at et flertall i Helse- og omsorgskomiteen på Stortinget i dag stemte imot.

Bakgrunnen for forslaget er svært forståelig; et ønske om at SMA-syke som trenger medisinen skal få tilgang til den. Men vi løser ikke denne utfordringen med å starte piratvirksomhet i Norge. Det ville i så fall vekke internasjonal oppmerksomhet, og ikke av det gode slaget.

I komitebehandlingen i Stortinget fikk SV med seg Senterpartiet og KrF på forslaget. I forslaget Stortinget skal stemme over, heter det:

«Stortinget ber regjeringen bruke TRIPS-avtalen for å tvangslisensiere Spinraza og sikre tilgang til medisinen for de som trenger den i Norge, så sant myndighetene ikke allerede har kommet til en avtale med selskapet.»

TRIPS-avtalen, som Norge er tilsluttet, gir under visse forutsetninger andre enn patenthaveren rett til å produsere det patenterte produktet. Dette kalles tvangslisens, og kan brukes i tilfeller der utviklingsland ikke får tilgang til essensielle legemidler. Norge er ikke et utviklingsland.

De tre partiene kommer altså med det urovekkende innspillet at Norge bør styrke norsk produksjonskapasitet og kvalitet «med sikte på å ha større reelle muligheter til å bruke tvangslisensiering av legemidler gjennom TRIPS-avtalen for slik å sikre staten en sterkere posisjon i forhandlinger om dyre medisiner som igjen vil kunne sikre flere medisinene de trenger.»

Forslaget er så useriøst at det faller på sin egen urimelighet. Det høres for meg ut som at representantene ønsker statlig styrt piratproduksjon av legemidler. Og det høres ut for meg som de ikke aner hva det vil si å forske frem og utvikle legemidler. Hva det krever av kvalitet, dokumentasjon, tid, ressurser, lange kliniske studier, tung faglig kompetanse og ikke minst milliarder av kroner i investeringer. Det er rett og slett skremmende.

Komiteens flertall ser heldigvis dette. De ser at det anses som helt urealistisk å finne aktører som kan framstille legemidler til den kvalitetsstandard som kreves, og på en kostnadseffektiv måte. De ser også at en eventuell tvangslisensiering vil føre til at Norge sender et sterkt innovasjonsfiendtlig signal til den globale legemiddelindustrien og andre internasjonale handelsaktører. «Dette kan medføre at Norge ikke blir et foretrukket land hverken for forskningsinvesteringer, kliniske studier eller lansering av nye medisiner til nytte for den norske befolkningen.»

Representantene fra SV, Senterpartiet og KrF ber også om at Stortinget utreder mulighetene for parallellimport av legemiddelet. Jeg kan opplyse om at parallellimport har vært mulig i Norge siden midten av 1990-tallet, som følge av en avtale SV og Senterpartiet er imot: EØS-avtalen. EØS-avtalen sikrer fri flyt av varer over grensene, inkludert legemidler.

Vi i legemiddelindustrien i Norge jobber hver dag for å utvikle nye legemidler og ikke minst få dem på markedet slik at pasientene våre kan få tilgang til dem så fort som mulig. Vi jobber for å bidra til vekst og arbeidsplasser, og for å få flest mulig av industriens kliniske studier til norske sykehus. Pasienter som deltar i slike kliniske studier får tilgang til legemidler 6-7 år før de kommer på markedet. Det er dét vi må jobbe sammen for å få til, Wilkinson og Toppe.

Blant LMIs medlemsbedrifter er det 11 produksjonsbedrifter. Vi jobber for å at disse skal ha så gode vilkår som mulig i Norge, og for at flere produksjonsselskaper kan etablere seg her. Men det er ikke med tanke på tvangslisensiering og piratkopiering! Det er for å sikre norsk legemiddelberedskap. Og det er for å bygge en sterk næring som kan være én av dem Norge kan satse på etter oljen. Det krever samarbeid mellom etablert industri Norge, myndighetene våre og den internasjonale legemiddelindustrien.

Tendensiøse overskrifter og uttalelser kan kanskje sanke noen stemmer på kort sikt, men på lang sikt er vi alle bedre tjent med kunnskapsbaserte innspill og konstruktiv kritikk.