Derfor sier vi nei til legenes krav

Kronikk: Paul Martin Strand, administrerende direktør ved Nordlandssykehuset

I EN ARTIKKEL i Dagens Næringsliv (4.10-2016) omtales det hvordan Siri Tau Ursin, tidligere leder av Overlegeforeningen, forstår konflikten mellom Legeforeningen ved Akademikerne og Helseforetakene ved Spekter. I samme avis dagen etter blir overlege Olav Røise gjengitt med mange sammenfallende oppfatninger. Begge omtaler saken som om Spekter har fremmet krav til endringer i tariffavtalens bestemmelser og vilkår for arbeidsplanlegging.

Dette er ikke tilfellet.

PLANLEGGINGEN. Både Ursin og Røise fremmer et solid forsvar for dagens vilkår for arbeidsplanlegging. Særlig fremhever de muligheten for individuelle tilpassinger til den enkeltes leges behov; her nevnes både overlegepermisjoner, ordinær ferieavvikling og elgjakta, og den muligheten dagens bestemmelser gir til å tilpasse bemanning til vekslende behov i befolkningen, for eksempel om sommeren. Jeg er enig i at dagens tariffavtale gir denne frihetsgraden for ledere som velger å benytte seg av den. Det virker som om både Ursin og Røise har gjort det, og dette skal de berømmes for. Og ja, det er slik vi ønsker at arbeidsplanleggingen for leger skal ivaretas.

Bakgrunnen for konflikten er at Legeforeningen har krevd inn i tariffavtalen en bestemmelse som klart innskrenker arbeidsleders mulighet for fleksibel og kostnadseffektiv arbeidsplanlegging. Bestemmelsen som Spekter har avvist, er at «arbeidsplanen skal settes opp og rullere etter et fast mønster basert på antall leger i vaktsjiktet».

Verken Ursin eller Røise gjør noe forsøk på å forklare hvordan de skal kunne videreføre sin gode praksis med en slik ny innskrenkende bestemmelse.

KASKADE-EFFEKTEN. Jeg kan forklare hvorfor jeg mener at denne bestemmelsen ikke skal inn i tariffavtalen.

Fra Helseforetakene meldes det at arbeidsplanleggingen ved sykehusene blir ivaretatt på ulike vis. I mange legegrupper får man til den fleksible, pasientvennlige og kostnadseffektive arbeidsplanleggingen som Ursin og Røise omtaler. I andre legegrupper er det en stivbent og kostbar praksis at arbeidsplaner settes opp «rullerende etter et fast mønster basert på antall leger i vaktsjiktet». Dette innebærer at antallet leger i vaktsjiktet bestemmer antallet uker planen skal gjelde, før den deretter repeteres. I planen gjøres ingen endringer, derav «faste mønstre». Den enkelte lege står kontinuerlig på de samme vakter, også om han har sin overlegepermisjon, sin ferie eller sin elgjakt. Praksisen er da at man definerer vakten som en uforutsett vakans-vakt. Denne kompenseres, i henhold til tariff, nå med opptil 250 prosent lønn, og den tas da frivillig av en annen i vaktsjiktet.

Til tider medfører denne praksisen også en kostbar kaskade-effekt ved at den som tar vakans-vakten på grunn av vernebestemmelsene, skal ha fri fra sin påfølgende egen vakt, og derved utløser også en vakans-vakt nummer to.

OMKAMPEN. Vi arbeidsgivere har forsøkt å begrense denne bruken av offentlige midler ved å bestemme at våre arbeidsledere skal sette opp egne arbeidsplaner for ferieperiodene basert på antall leger som faktisk er til stede. Legeforeningen bestred denne muligheten, reiste sak for Arbeidsretten, og tapte. Nå var streiken brukt til omkamp.

I eget helseforetak har jeg eksempel på avdeling hvor leder har fått til en god langtidsplanlegging, som gir de ansatte en forutsigbar arbeidsplan, hvor planlagt fravær er hensyntatt. Istedenfor at lønnsmidlene går til vakans-vakter, er pengene brukt til å øke antallet leger i avdelingen. Dette medfører at vaktbelastningen på den enkelte reduseres. Slik langtidsplanlegging vil vanskelig la seg gjøre dersom Legeforeningens nye krav kommer inn i tariffavtalen.

FORNUFTEN. Ulike avdelinger har ulike behov, og som ansvarlig arbeidsgiver kan jeg ikke godta et krav som medfører at mine legeledere ikke gis mulighetene til den type planlegging som Ursin fremhever som fornuftig for både arbeidsgiver og arbeidstaker.

Legeforeningen har lansert sitt krav om tariffbestemmelsen; «arbeidsplanen skal settes opp og rullere etter et fast mønster basert på antall leger i vaktsjiktet», som et krav om «kollektivt vern». Hvordan det kollektive vernet blir svekket ved at arbeidsplanene ikke setter opp ferierende eller kursdeltakere på vakt, er ikke lett å forstå. Det kollektivet vernet er, og vil bli, ivaretatt gjennom prosedyrene for drøfting av arbeidsplanene.

Legeforeningen forteller videre om leger som blir truet med oppsigelse dersom de ikke aksepterer vaktplanen. Dette er i så fall sterkt beklagelig. Hvis trusler er problemet, er det disse vi må til livs – uavhengig av arbeidsplanmetodikk.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 17/2016