Kan vi diskutere egenandeler uten å ty til slagord?

Hans Olav Melberg, førsteamanuensis i helseøkonomi ved Universitetet i Oslo
og forsker ved Statens Institutt rusmiddelforskning (Sirus)
EGENANDELER presenterer et velkjent dilemma. På den ene siden ønsker man å sikre at alle får tilgang til helsetjenester uansett økonomi. På den annen siden ønsker man å hindre et overforbruk som lett oppstår når noe er gratis. I dette dilemmaet ender man ofte opp med en slagordpreget argumentasjon om «ingen skatt på sykdom» eller at «ingenting er gratis».
Problemet med egenandeler i Norge er ikke så mye at de eksisterer, men at de ikke er målrettede. Vi har endt opp med et system der egenandeler brukes ulikt på ulike områder uten at forskjellene er godt begrunnet: Eldre som bor hjemme, betaler egenandeler for hjelpemidler som personer på sykehjem ikke betaler egenandeler for: Man må betale egenandel for legemidler man får gjennom fastlegen, men ikke de man får på sykehus. Et tredje eksempel er at egenandelene avhenger av hvor på kroppen plagene sitter: Et tannlegebesøk koster fort ti ganger mer enn et legebesøk.
HVA SÅ? De historiske tilfeldighetene i egenandelssystemet skaper skjevheter. Vi ender opp med å bruke mye av samfunnets penger på en helsetjeneste fordi det koster oss lite personlig. Like viktig er at vi også kan ende opp med å bruke for lite det av det som betales mye fra egen lomme.
Noen vil kanskje innvende at helsetjenester er et spesielt gode som ikke gir overforbruk selv om det er gratis. Ingen har lyst til å sitte på legevakten selv om det skulle være gratis å få en konsultasjon. Hvis dette gjelder alle helsetjenester, vil ikke egenandeler påvirke omfanget av tjenesten.
HAR DET EN EFFEKT? Noen helsetjenester er det innlysende at man bruker uten at prisen betyr mye, men andre er mer i gråsonen. For eksempel vil det ofte være tvil om man virkelig trenger en MR-undersøkelse for et kne. I slike tilfeller kan egenandel spille en regulerende rolle for å hindre overforbruk.
Flere nasjonale og internasjonale studier viser at egenandeler også har en effekt på områder man ofte tror at prisen ikke påvirker tjenesteomfanget av. Et ferskt norsk eksempel er konsultasjoner hos fastlegen. I 2010 fjernet myndighetene egenandelen for ungdom mellom tolv og seksten år. En ny analyse av registerdata over legebesøk i de ulike aldergruppene viser at dette førte til en økning i antallet konsultasjoner på over ti prosent. Det betyr at helse ikke er et unntak fra den generelle regelen om at prisen påvirker forbruket.
NYTTE OG KOSTNAD, SOM VANLIG. Hvordan bør systemet reformeres?
Det korte svaret er man bør gjøre som med alt annet: Vurdere nytten mot kostnaden etter noen politisk fastlagte prinsipper.
Dette betyr at man trenger en gjennomgang slik at historiske, organisatoriske og politiske tilfeldigheter ikke får bestemme egenandelene.
Det betyr ikke at man nødvendigvis vil øke egenandelene: I en vurdering av nytte og kostnad vi man ta med viktigheten av å sikre svake grupper tilgang til viktige helsetjenester.
HVOR MYE – OG HVORDAN? Helseutgiftene per innbygger ligger på omtrent seksti tusen kroner per år og egenandelene utgjør omkring ni tusen kroner av dette. Hvis man vil fjerne egenandelene helt, ville det føre til at man må øke skatten med mer enn ti tusen kroner per person.
En alternativ og mer realistisk vei, er å lage et system som er mer konsistent og målrettet. Dette vil gi systemet større legitimitet i befolkningen, skape færre vridningseffekter og bidra til å redusere fremtidige utfordringer som vokser ekstra raskt hvis man ikke har egenandeler.