Akuttkirurgi som salderingspost

Brynjulf Ystgaard, overlege ved kirurgisk avdeling, St Olavs Hospital i Trondheim
DET FAGLIGE grunnlaget for den pågående debatten om akuttkirurgi og lokalsykehus synes å være sviktende. Det er heller ingen konsensus om hva man diskuterer, bortsett fra at vi snakker om bløtdelskirurgi, ikke ortopedi.
Det vi kan være enig om, er at den opplevde kvalitet av behandling er et produkt av den medisinske kvalitet og tilgjengelighet. Tilgjengelighet begrenses av to faktorer; avstand til behandlingssted og kapasitet på behandlingsstedet. Dette er to separate problemstillinger, og de bør i en rasjonell verden ikke kobles sammen.
KVALITETEN? Hva med den medisinske kvaliteten, er den like god – eller like dårlig – overalt? Dette er det veldig vanskelig å svare på. Vårt erfaringsgrunnlag bygger på en verden med generell kirurgi som egen spesialitet. Denne spesialiteten har vært utryddingstruet lenge, og den nye spesialitetsstrukturen som nå vil bli gjennomført, vil medføre at spesialiteten forsvinner også formelt, i realiteten en formalisering av en utvikling som har pågått i mange år i hele den vestlige verdenen.
Dette, samt det faktum at akutte operasjoner i bukhulen, laparotomier, medfører høy postoperativ dødelighet og sykelighet, har ført til en betydelig interesse om problemstillingen i flere land.
FORBEDRING. Danmark har i flere år hatt et nasjonalt register for slike pasienter, det samme startet man med i England i 2014. Overføringsverdien av data fra denne registervirksomheten er begrenset, også fordi denne typen virksomhet i begge land har blitt sentralisert. Det minste sykehuset som utfører laparotomier, har cirka 250 senger. Men et par ting kan man ta med seg: Dødeligheten er høy, fra elleve til tyve prosent av alle opererte. Mange er eldre og har en sammensatt problematikk som med fordel kan bli gjenstand for en team-tilnærming med geriater, kirurg og anestesi/intensivlege, tilsvarende tilnærmingen til eldre pasienter med lårhalsbrudd. Dette er da også gjort flere steder, med gode resultater.
Fragmenteringen av kirurgiske spesialiteter har også ført til et forslag om en generell akuttkirurgisk spesialitet. Der man har utprøvd et slikt konsept, mener man å ha oppnådd et forbedret behandlingsresultat, også for blindtarmsoperasjoner. Sannsynligvis illustrerer dette det faktum at økt fokus på en problemstilling vil gi en gevinst i form av bedrede resultater.
SALDERINGSPOST. Å bruke akuttkirurgi som en salderingspost for å opprettholde virksomhet ved små sykehus, kan derfor være noe mange pasienter ikke er tjent med. Selvfølgelig er det en diskusjon om hva som skal behandles lokalt og hva som skal sendes sentralt. Men hvis man tar bort alle laparotomier og alle blindtarmsoperasjoner, blir det ikke mye igjen?
Nå kjenner vi ikke dagens virkelighet i Norge; det finnes ingen sammenlignbare tall. For dødelighet ved akutte laparotomier er det ved sammenstilling av register for akuttinnleggelser og akuttoperasjoner mulig å få en idé om hvor nivået ligger. Ved en slik gjennomgang på St. Olavs Hospital lå vi i 2015 på cirka åtte prosent. Dette ser jo bra ut, men er omtrentlige tall.
FORBEDRINGSPOTENSIAL. Det må en prospektiv registrering til for å øke presisjonsnivået, og denne prospektive registreringen må komme på et nasjonalt nivå: Temaet er altfor viktig til at man kan overlate dette til synsing, slik debatten er preget av i dag.
Det er ingen grunn til å tro at vi ikke har et forbedringspotensial her. Hvor skoen trykker og hvilke tiltak det måtte medføre, er avhengig av hva man finner ved en slik registrering, som bør gjennomføres av Helse- og omsorgsdepartementet (HOD), som eier av sykehusene.
Ingen oppgitte interessekonflikter