Nyttig drahjelp for forskere

Geir Boye Lindhjem, kommunikasjonssjef ved Akershus universitetssykehus
HVORFOR ER DET så få forskere som vil være i mediene og fortelle om forskningen sin? Hva bunner denne frykten i? Skyldes det sjenanse eller redsel for å bli oppfattet som useriøse av kolleger som forsvarer janteloven?
En annen forklaring kan være at forskerne ikke blir gitt muligheten og opplæringen i å fortelle sine historier og i å presentere, eller er det slik at de ikke mener det er deres rolle og formidle arbeidet sitt ut?
SKATTKAMMERET. Her er det mye upløyd mark for oss kommunikasjonsfolk. Det er vår rolle og oppgave og hjelpe og bistå forskerne «våre» – slik at de kan spille en avgjørende rolle i folks oppfatning av virksomheten vi jobber i – eller med. Forskerne er en lite utnyttet ressurs som representerer et nesten utømmelig skattkammer for oss som jobber med kommunikasjon, spesielt i helseinstitusjoner.
Nesten daglig ser vi oppslag i mediene med helsevinklinger. Helse selger. Utfordringen kan mange ganger være å få forskerne til selv å ønske å komme «på». Ikke alle er «like utadvendte og lette i kroppen» som oss kommunikasjonsfolk som daglig jobber opp mot mediene.
UNNSKYLDNINGEN. Jeg slutter aldri å bli overrasket over hvor fantastisk flinke fagfolk forskere er, men noen ganger skorter det på lysten til å fortelle verden om dette. Det er her vi har en jobb å gjøre.
Ofte tar vi det for gitt at alle drømmer om sine 15 minutters berømmelse, også forskere. Slik er det ikke. Noen forskere trives bedre i rampelyset enn andre. Disse trenger selvsagt ikke vår bistand så mye. Det er alle de andre forskeransiktene vi veldig gjerne vil ha ut i mediene – de som har all verdens unnskyldninger for hvorfor de ikke kan.
Det er her vi skal legge inn arbeidsinnsatsen og få de mer tilbakeholdne forskerne til å forstå hvor viktig det er at akkurat «deres» forskning kommer ut og at allmenheten får tilgang til – i en noe enklere form enn forskerens kolleger.
JANTELOVEN. Det er ikke slik at et forskningsprosjekt må være helt ferdig for at det er aktuelt for mediene å skrive eller rapportere om det. Deler av forskningen, funn man finner underveis, kan være vel så interessant å få ut.
Formidling har tradisjonelt gitt liten prestisje blant forskerkolleger. Forskere som stikker seg frem i offentligheten, får ikke nødvendigvis annerkjennelse fra egne kolleger: Janteloven lever i beste velgående, også i Norge i 2016.
Vi ser heldigvis en endring på dette i mange fagmiljøer. Det har i større grad blitt en kultur for å glede seg med, og la seg inspirere av, kolleger som lykkes med sin forskningskommunikasjon.
FLYTTET REDAKSONEN. På Ahus samarbeidet vi høsten 2015 med forskning.no om et prosjekt de kaller «forskning.no ut». De flyttet forskning.no deler av redaksjonen sin til Ahus i én uke. På denne måten fikk journalistene mulighet til å møte over 60 forskere på alle nivåer hos oss – på forskernes hjemmebane.
Formidlingsprosjektet omfattet både forskere som holder på med sin doktorgrad og veletablerte forskere på internasjonalt nivå.
FIKK UT NYHETENE. Gjennom dette samspillet mellom forskere og journalister fikk Ahus vist frem mangfoldet ved forskningen på sykehuset, og forskerne fikk muligheten til å selge inn forskningen sin til journalister som de visste var interessert i det de holdt på med. Nå var det ikke «skandalehuset Ahus» som var vinklingen.
Tilretteleggingsprosjektet resulterte i mange gode nyhetsoppslag på forskning.no, og vi fikk vist overfor forskerne at forskningsformidling er gøy, interessant og viktig.
FORMIDLINGSBISTAND. Kommunikatorene på et sykehus kan bistå på flere områder for å gi forskere det lille ekstra dyttet som venner dem til å være i medienes søkelys – og som bidrar til å få forskningsnyhetene ut i offentligheten.
For å få forskere til å fortelle om sine prosjekter, bør kommunikatoren få forskeren til å være:
– Trygg: «Jeg besitter en unik og viktig kunnskap».
– Tøff: «Fordi jeg besitter viktig og unik kunnskap er jeg verdt å lytte til».
– Åpen: «Du inkluderer og har dialog med omverdenen».
– Leken: «Gi av deg selv! Man trenger ikke å fremstå som en tørrpinne for å bli tatt alvorlig».