Uønsket variasjon

DE SISTE års søkelys på overdiagnostikk og overbehandling i medisinen har vært både riktig og nødvendig. Postulatet om «jo mer medisin, desto bedre», hadde behov for en motreaksjon.
I september gikk den tredje «Preventing Overdiagnosis»-konferansen av stabelen. Tidsskriftet British Medical Journal (BMJ) har stått i spissen for de internasjonale møtene mellom leger med interesse for «too much medicine». BMJs innflytelse har gitt konferansene en dagsordensettende troverdighet og tyngde.
UNDER årets konferanse i Washington deltok både Helsedirektoratet, helseforetak og Kunnskapssenteret. Dette gir en pekepinn på at Helse-Norge mener tematikken må tas alvorlig og gis en grundig behandling. I en offentlig helsetjeneste med begrensede ressurser må vi få slutt på tiltak som ikke har dokumentert, eller svært begrenset, effekt. Hvordan dette skal skje i praksis, er mindre opplagt.
Helse Nord-direktør Finn Henry Hansen deltok på overbehandlingskonferansen, og han uttrykker i dagens avis at tiden er kommet for sykehusene til å begrense graden av ulik behandling. Hansen sier legeautonomien i Norge tradisjonelt har vært sterk, og mener det kan ha bidratt til uønskede forskjeller i behandlingen. Heldigvis synes Hansen å advare mot en konfronterende linje mot helsepersonell: Kampen mot ikke-medisinske begrunnede variasjoner bør foregå gjennom faglig debatt og korreks i klinikken.
HELT sikkert er det at såkalte variasjonsatlas har blitt et godt virkemiddel for å avdekke skjevheter i behandlingen. Kartlegginger, som det nyeste pediatriatlaset, har vist store geografiske sprik i behandling av like tilstander. Dette er ofte forklart gjennom enkeltpersoners «engasjement» for behandlinger, særlig operasjoner, av én eller flere lidelser.
Selv om pasienter er ulike og vi ønsker skreddersydd behandling, må hovedregelen være at like lidelser skal ha lik behandling. Det betyr selvsagt ikke at skjønn, eller personlige vurderinger, er uvesentlig. Men det er neppe gunstig for pasientene, eller sykehusenes økonomi, om enkeltleger kun behandler «etter eget hode».
OPPDATERT kunnskap og bruk av retningslinjer, samt beslutningsstøttede verktøy, er nødvendige redskaper for best mulig pasientbehandling. Tiden da den enkelte lege kunne vise til at «jeg gjør det slik fordi jeg alltid har gjort det sånn», bør være et avsluttet kapittel.
Kunnskapssenterets direktør Magne Nylenna, som deltok på overbehandlingskonferansen for første gang, advarer mot en viss «menighetsstemning» på denne typen konferanser. Utfordringene i helsetjenesten er mangefasettert. Selv om for mye behandling er blitt betydelige utfordringer i moderne medisin, er fortsatt feil- og underbehandling de fundamentale utfordringene i norsk og vestlig helsetjeneste.
HELSETJENESTEN må se og forstå dem med størst behov – mennesker som mangler et nettverk rundt seg. Det er en enorm utfordring, som vi i praksis aldri fullt ut kan oppfylle.
Derfor må folk som evner å ta vare på egen helse, få tilgang på mer god og kvalitetssikret informasjon og kunnskap om egen helsesituasjon: Målet må være at flest mulig skal kunne ta valg for egne liv. Da er tester og tidlig-diagnostisering både viktig og avgjørende, noe som vitner om at også overbehandlingsproblematikken er sammensatt.
Aller helst må god kunnskap gjøre oss i stand til å ta gode valg for vår egen helse. Mest mulig av ressursene må brukes på dem som har de største behovene. Uansett hvor god behandling vi får, vil forebygging alltid være den beste medisinen.