Usunn og skadelig trening

Jana Midelfart Hoff, nevrolog. Byråd (H) for skole og barnehage i Bergen kommune

Når trening blir usunt og skadelig, må vi påpeke dette
Vi leger er nøkkelpersoner i arbeidet med folkehelsen
Doping gir kortvarig gevinst, men langsiktige skader
Vi må konfrontere holdninger om at det skal være en pille for alt som er ille
Nyhetsmagasinet «Der Spiegel» publiserte nylig en lengre artikkel om doping. Ikke hos toppidrettsutøvere, men hos «Hvermansen» – hobbyutøverne: De som i utgangspunktet skulle ha drevet med sport fordi det er sunt. Det ble vist til en nylig publisert studie fra universitetet i Lübeck, hvor man fant ut at 22 prosent av alle menn som går på helsestudio i Tyskland, doper seg. Tilsvarende tall for kvinner var på åtte prosent.
Det var både trist og skremmende lesing. Jeg har ikke sett tilsvarende tall for Norge, men det ville ha vært naivt å tro at «dette skjer ikke her».
Selv hadde jeg mitt første møte med fenomenet for rundt ti år siden. Jeg var assistentlege på nattevakt, og ble tilkalt midt på natten til en ung mann som hadde hatt et epileptisk anfall.

DOSE ETTER DOSE. Da jeg kom inn på rommet på akuttmottaket, hvor også sykepleier og ambulansesjåfør var, hadde han kommet til seg selv. Han virket imidlertid merkelig anspent og svarte knapt på spørsmål. Men da de andre gikk ut, og vi to ble alene, var det som en demning brast.
Han la ut om livet sitt, som i stor grad kretser rundt neste treningsøkt og neste dopingdose. Han fortalte inngående om timeplanen sin, som var lagt opp rundt neste dose med testosteron, neste dose med anti-østrogen – og alt det andre han tok. Til dels minnet det meg litt om å høre på en forelesing i farmakologi. Han var svært godt informert om virkning og bivirkning, og hadde laget seg et nøye sammensatt regime for å prøve å unngå bivirkninger som voksende bryst, uren hud, osv.

SYKDOMSFRYKT. Medikamentene til de ulike cocktailene han mikset, bestilte han på internett og gjennom ulike kontakter, noe han også brukte en del tid på.
Nå var han likevel redd for at det han gjorde med kroppen sin kunne ha gjort ham syk. Varig syk. Han var veldig redd, men samtidig veldig fast bestemt på at dette ville han ikke slutte med. Han kunne ikke slutte, hvordan ville vel kroppen hans bli da? Hvem var han da?
Jeg traff ham kun de par nattetimene den gangen – men har av og til lurt på hvordan det gikk med ham.

IDEALET. Det skjer noe når ens kropp ikke lenger ikke lenger er noe du bare har, men blir det viktigste du har å vise frem. Når du som mosjonist ikke bare nyter oppturen ved å trene eller føle seg sunn, men har drømmen om den perfekte figuren som viktigste motivasjon. Av og til er det uttrykk for at man prøver å kompensere for et skjørt indre med et sterkt ytre. Andre ganger kan det også være uttrykk for en jukseholdning hvor man ikke gidder å legge ned de treningstimer som skal til for å nå et mål, men heller griper til pilleglasset.
Av og til er det også et svar på et samfunn hvor vi stadig, i aviser, på tv og i reklame, møter «Den perfekte kroppen», som alle sammen viser det samme idealet: Smal midje, faste armer og lår, brede skuldre. Selv om vi vet at de er retusjerte og korrigerte, blir de våre estetiske tvangstrøyer. Er du ikke strammet og fast på de riktige stedene, ja da er du utenfor. Enda verre, du har ikke prøvd nok.

SÅRBARHETEN. Særlig ungdom er sårbare for dette. Når du famler rundt etter hvem du er og hvem du vil være, kan det være lett å ty til raske løsninger for å få den kroppen du tror du må ha. Mens jenter kanskje heller sulter seg til idealkroppen, skal guttene være sterke. Og i en verden hvor vi voksne også halser etter å forbedre rekorden på «Birken» for å skryte av det på jobben, eller diskuterer lavkarbo versus steinalderdiett, blir det kanskje vanskelig iblant å finne korrektivene man trenger: Å få høre at man er bra som man er, og om gleden over å kunne bruke en kropp som fungerer.
I tillegg har det skjedd noe med hvordan vi ser på kropp og nakenhet i Norge. Da jeg vokste opp på 1980-tallet, var det vanlig å sole seg toppløs på badestranden. I dag er det uvanlig å gjøre det samme. Jeg reflekterte over dette etter å ha lest en artikkel i en dansk avis i sommer, som påpekte det samme fenomenet i Danmark: Vi kler oss inne og innhyller oss stadig mer. Selv voksne bruker t-skjorte over badetøy i svømmehallen, men samtidig utsettes vi for et enormt kjør i medier og reklame om nakenhet. Når man ikke lenger vet hvordan ordentlige kropper ser ut, blir variasjon lett tatt for avvik.

VI MÅ TØRRE. Leger er nøkkelpersoner i arbeidet med folkehelsen. Når trening blir usunt, ja, beint frem skadelig, må vi påpeke dette. Doping gir kortvarig gevinst, men meget langsiktige skader. Vi må ta tak i både den enkelte og i samfunnet. Vi må tørre å stille spørsmål til den muskuløse unggutten, han som bare stikker innom for å ta blodprøver av og til. Og vi må stadig konfrontere holdninger i samfunnet om at det skal være «en pille for alt som er ille».
Hvis medisin alltid er løsningen, kan det bane vei for nettopp doping. Som voksne må vi formidle gleden over å bli andpusten og varm – heller enn jaget etter en flat mage og en stram rumpe.
Legeliv, Dagens Medisin 14/2015