– Kunnskap kan fjerne fordommer

H.K.H. Kronprinsesse Mette-Marit er opptatt av livssituasjonen til mennesker med hiv og aids. Hun har i tre år jobbet som frivillig i Aksept, et psykososialt støttesenter for alle som er berørt av hiv. I fjor ble hun tildelt Plussprisen, som hvert år deles ut på aids-dagen av HivNorge.
Neste tirsdag er verdens aids-dag. Fremdeles er arbeidet mot stigmatisering av hiv-positive i alle deler av samfunnet noe av det viktigste å fokusere på denne dagen.
Blant de beste i Europa
Kronprinsessen møtte Dagens Medisin på Slottet. Selv om hun presiserer at de fleste får god behandling, kan hun bekrefte at hun også får høre om at hiv-positive blir møtt med uvitenhet og stigmatisering av i helsevesenet.
I oktober ble den europeiske hiv-indeksen (EHIVI) 2009 offentliggjort. Indeksen viser i hvilken grad mennesker som lever med hiv i Norge, blir utsatt for diskriminering. Den nye EU-rankingen viste at Norge kom på åttendeplass av 29 land, og fikk 751 poeng av 1000 mulige.
– Dette skal vi glede oss over, samtidig som vi ser at vi kan strekke oss og bli bedre, sier kronprinsessen.
Triste møter med helsevesenet
Til tross for at mennesker som lever med hiv i Norge, har tilgang til god helsehjelp, er de relativt ofte utsatt for diskriminering, fastslår rankingen. Det mest oppsiktsvekkende er at hiv-positive i Norge forteller om diskriminering i skolevesenet, i arbeidslivet – og i møte med leger som ikke vanligvis arbeider med hiv-pasienter.
Dette overrasker ikke Kronprinsessen, som mener vi må erkjenne at vi faktisk har fordommer.
– Jeg møter mine egne fordommer hver eneste dag. Det eneste som hjelper mot dette er kunnskap, å bli kjent med tematikken og om hvordan det er å leve med hiv. Jeg har møtt mange hiv-positive i mitt arbeid. Enkelte forteller om sårende møter med helsevesenet og andre instanser. Det er alvorlig fordi nettopp disse menneskene er avhengig av helsevesenet. De trenger i større grad enn mange andre trygge steder å gå til, steder hvor de blir mottatt med verdighet og med fagkunnskap.
Et tankekors
Kronprinsessen presiserer at mange i helsevesenet gjør en god jobb i møte med mennesker som lever med hiv.
– Vi vet gjennom spørreundersøkelser at hiv-positive er mer fornøyd med måten de blir møtt på, og kvaliteten på behandling og oppfølging, jo nærmere helsepersonellet arbeider med hiv-positive til daglig – for eksempel ved en infeksjonsmedisinsk poliklinikk eller sengepost. Hele tre av fire er svært eller ganske fornøyd.
Også hos fastlegen er et klart flertall fornøyd med behandling og oppfølging de får. – Dette er veldig bra – og sier noe om at det nettopp er kunnskap og nærhet som bidrar til å bryte ned fordommer.
Kronprinsessen minner om at hiv-positive har en kronisk tilstand, og at mange derfor er hyppige brukere av helsehjelp. – Derfor er det et tankekors at noen likevel opplever at helsepersonell svikter dem – ved å møte pasientene med manglende kunnskap og lite vennlige holdninger.
Forventer profesjonalitet
Kronprinsessen mener det er vanskelig å vite om disse tilfellene er mer enn isolerte episoder.
– De hiv-positive jeg snakker med, har høye forventninger til at fagfolk har skaffet seg tilstrekkelig informasjon om hiv, om hvordan det smitter og ikke smitter, og til at de handler med profesjonell innlevelse i møte med hiv-positive pasienter.
– Jeg håper at grunnutdanning, etterutdanning og hospitering vil bidra til at flest mulig i helsevesenet kan møte hiv-positive med en faglig empati og tilsvarende god behandling.
Vil motarbeide fordommene
HKH Kronprinsessen har bestemt seg for å bruke sin posisjon blant annet til å løfte frem denne gruppen. – Det jeg gjør, er bare et lite bidrag. Men hvis jeg kan gjøre noe med mine fordommer – og alle andre gjøre noe med sine, kan vi få til mye.
Hun mener man generelt i Norge snakker lite om hiv.
– Det er dessverre fremdeles tabubelagt i mange deler av samfunnet – ikke bare i helsevesenet, men også i arbeidslivet og i det sosiale livet. Det er ikke så overraskende. Bare tenk på hvor vanskelig det er for ungdom å snakke om at de er homofile. Man kan da lett forstå hvilken barriere det er å fortelle at man har hiv.
Et vendepunkt
Kronprinsesse Mette-Marit beskriver det som et personlig vendepunkt da hun var i Malawi i 2005.
– Jeg var relativt nybakt mor og reiste sammen med daværende bistandsminister Hilde Frafjord Johnsen. Vi besøkte sykehus og helsestasjoner. Her møtte jeg andre mødre med barna sine på fanget. Barna var syke, og mødrene visste at barna skulle dø. Jeg kunne reise hjem til vårt barn og mitt trygge liv. De måtte sitte og vente på sine barns død. Etter det har jeg følt en moralsk forpliktelse ved å jobbe videre med hiv og aids.
Må snakke med de unge
Kronprinsessen har valgt å prioritere ungdom i arbeidet mot stigma og diskriminering.
– Jeg har personlig kontakt med ungdomsnettverk i hele verden: Jeg vil bidra til at ungdom får den støtten og oppmerksomheten de trenger i denne saken. Dette er ungdommens epidemi. Derfor tror jeg at vi må fokusere på dem – og snakke med dem – om smitte og fordommer. Det handler blant annet om seksualitet, som det på mange måter er vanskelig nok å snakke om. Med hiv kommer skam og tabu. 61 prosent av de hiv-positive i Norge har ikke fortalt om sin status til noen – eller bare til sine aller nærmeste. De føler seg annerledes og utenfor.
Til tross for at Kronprinsessen ønsker mer åpenhet om hiv og aids, forstår hun at det kan være vanskelig.
– Mange som er åpne, opplever å bli utsatt for et stort press. Plutselig skal de representere en hel gruppe. Noen opplever at de utelukkende blir identifisert som hiv-positive – og ikke sett på som det hele mennesket man er. Derfor må vi styrke dem som tar på seg påkjenningen det er å stå frem.
Håpet om å inspirere
HKH Kronprinsesse Mette-Marit tror at unge hiv-pasienter må styrkes slik at de orker – og har lyst til – å bidra til å kjempe mot fordommer.
– Jeg tror på ungt lederskap, på å dyktiggjøre og kvalifisere dem slik at de kan informere om sykdommen og smitteforebygging. Hvis jeg kan hjelpe dem til å trenge gjennom lydmuren og komme i konstruktive dialoger med både helsevesen og resten av samfunnet, blir jeg glad. Likevel er det en svært personlig avgjørelse om man vil være åpen eller ikke.
– Det gjøres mye bra informasjonsarbeid, men det tar tid før det fester seg i folks bevissthet, sier hun. Møtet med en fastlege som forstår og støtter, kan være avgjørende, sier hun.