Tilrettelegg mer for kommunal helseinnovasjon!

NORSKE KOMMUNER er svært heterogene. De skiller seg fra hverandre når det gjelder geografi, bosetting og næringsgrunnlag. Innbyggerne har ulike preferanser. Kommunene er ulikt organisert og vektlegger forskjellig når det gjelder tjenestene de tilbyr innbyggerne sine.

Mange har vansker med å akseptere at kommunene har ulik profil. Særlig når det gjelder helse- og omsorgstjenester, oppfatter mange dette som et problem. Kanskje sterkere enn for andre typer av velferdstjenester, er det en forventning om at helsetjenester skal være like, uansett hvor i landet du befinner deg.

Når noe går galt, som det av og til gjør, er det ofte variasjonen mellom kommunene mediene henger seg opp i. Noen ganger fremstilles det nærmest som et lotteri om du får helsehjelp eller ikke.

VARIASJONENE. Ofte skilles det mellom ønsket og uønsket variasjon. Men hvor går dette skillet? Forskjeller mellom kommunene kan jo betraktes som noe grunnleggende positivt. Det kan bety at knappe ressurser utnyttes bedre.

Dette kan innebære at tjenestetilbudet er bedre tilpasset lokale preferanser. Og Ikke minst legger det til rette for innovasjon.

Innovasjon er en av de velferdsteoretiske begrunnelsene for at vi i det hele tatt bør ha en kommunal sektor. Ved at kommunene løser sine oppgaver på ulike måter, får en i praksisfeltet prøvd ut ulike løsningsalternativer. Ikke minst innen helse- og omsorgstjenesten er dette viktig.

HELHETSPERSPEKTIVET. Ifølge SSB vil etterspørselen etter årsverk i den kommunale helse- og omsorgstjenesten øke med over 50 prosent fra 2019 til 2040, en vekst på over 100.000 årsverk (mellomalternativet). Denne arbeidskraften finnes sannsynligvis ikke.

Innovasjon innen helse- og omsorgssektoren handler ikke bare om det rent helsefaglige, men også om hvordan vi best kan utnytte samfunnets ressurser, også på lokalt nivå. Organisering, samordning og helhetsperspektiv er stikkordene.

HANDLINGSROMMET. En innovativ kommunal sektor er en kommunal sektor som har frihet til å prøve ut ulike løsninger. Fra statlig hold legges det for ofte sterke begrensninger på denne friheten. Med utgangspunkt i nasjonalt behov for å redusere variasjon, opplever kommunene en tiltakende økning i bruken av normerende produkter; nasjonale faglige retningslinjer, veiledere, råd, rundskriv, normer for pakkeforløp, bemanningsnormer, øremerkede tilskudd, og rettighetsfestinger. Dermed blir det vanskeligere å tilpasse tjenestene lokale forhold og preferanser.

Kommunene setter pris på at det foreligger gode veiledere på en rekke områder, men når det å fravike veiledere medfører avvik i forbindelse med tilsyn, krymper handlingsrommet betraktelig. Det er viktig at de statlige føringene fremover må bygge opp under, og ikke undergrave kommunenes innovasjonskraft.

SKJEVHETEN. Kommunal variasjon er både uunngåelig, og på mange områder ønskelig. Problemet er ikke variasjonen, men at den ikke utnyttes bedre. Erfaringer må studeres, analyseres og ny kunnskap må gjøres tilgjengelig. Til det trengs en mye bredere forskningsinnsats rettet mot kommunene.

I dag bruker vi omtrent det samme til drift i spesialist- som i kommunehelsetjenesten. Av forskningsmidlene går derimot 90 prosent til spesialisthelsetjenesten og bare ti prosent til kommunene.

Denne skjevheten må snus dersom vi skal ha mulighet til å tilby gode helse- og omsorgstjenester til befolkningen også i 2040.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Dagens Medisin, fra Kronikk- og debattseksjonen i 05-utgaven.