Skal Storebror følge deg – også på fritiden?

«EN BUSSJÅFØR, EN bussjåfør, det er en mann med godt humør. Og har han ikke godt humør, da er han ingen bussjåfør. En bussjåfør, en bussjåfør. Det er en mann med godt humør».

Denne barnesangen kunne ha vært utgangspunktet for et flammende innlegg om likestilling. Det er det ikke. Temaet er atferd og egnethet til å utføre sitt yrke. Helsepersonelloven sier at «Statens helsetilsyn kan kalle tilbake autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning dersom innehaveren er uegnet til å utøve sitt yrke forsvarlig […] på grunn av atferd som anses uforenlig med yrkesutøvelsen.»

EGNETHETEN? Atferd som anses som uforenlig med yrkesutøvelsen. Hva er det?

Lovbestemmelsen, som gjelder alt helsepersonell, er videreført fra tidligere tannlegelov og legelov, der man brukte begrepet «uverdig atferd». Det er nok ingen stor uenighet om at oppførselen til helsepersonell i møtet med pasienter og deres pårørende skal holde en minstestandard. Men er en bussjåfør med dårlig humør virkelig uegnet til å være bussjåfør? Hva om bussjåføren bare er i dårlig humør på fritiden? Er hun, eller han, da uegnet til å jobbe som bussjåfør?

I forarbeidene til helsepersonelloven står det at tilsynsmyndigheten bør avstå fra å reagere på kritikkverdig atferd som ikke har noe med yrkesutøvelsen å gjøre. Dette «med mindre det dreier seg om svært alvorlige forhold, for eksempel straffbare handlinger som tyveri, underslag, legemskrenkelser, legemsbeskadigelser, gjentatte tilfeller av promillekjøring eller brudd på straffelovens sedelighetskapittel».

PASIENTSIKKERHETEN? Høyesterett sa i 2007 at seksuelle overgrep overfor mindreårige var tilstrekkelig grunnlag for å begrense autorisasjonen til et helsepersonell, også om overgrepene var gjort før helsepersonellet fikk autorisasjon. Det er nok få som er uenige med Høyesterett i dette. Men hvor går grensen?

Høyesterett sa om betydningen av straffbare forhold begått på fritiden, at det «følger av entydig praksis at de to hensyn som særlig må vektlegges ved denne vurderingen, er om vedkommende i dag representerer en fare for pasientsikkerheten, og om helsevesenet vil bli svekket om vedkommende gis anledning til fortsatt å praktisere på tross av de alvorlige straffbare handlinger som er begått».

Det finnes flere eksempler på at helsepersonell har mistet eller fått begrenset sin autorisasjon på grunn av noe de har gjort på fritiden, uten tilknytning til yrkesutøvelsen. Blant annet har ruspåvirket kjøring, uavhengig av jobb, ført til autorisasjonstap.

HVA SVEKKER ETATEN? Er man uegnet som helsepersonell med en sidekarriere som fyllekjører, innbruddstyv eller biltyv? Eller hvis man styrker privatøkonomien med inntekter fra smugling, skatteunndragelser eller annen økonomisk kriminalitet? Hva med «Metoo»-saker?

Hva med det å målbære ekstreme holdninger eller interesser? Eventuelt også på en måte som er straffbar? Er det greit at fastlegen, psykologen eller hjemmesykepleieren som privatperson tvitrer, blogger eller på «Speakers’ Corner» deler sin overbevisning om hvit overmakt eller Holocaust-benektelse? Eller straffes for netthets eller rasisme? Eller er medlem av en én-prosents-klubb som Hells Angles eller Bandidos? Eller for den del har tatoveringer, klesdrakt eller på annen måte har en «fremtoning» som kan oppleves støtende, krenkende eller egnet til å skremme?

TOVEIS TILLIT? Hvordan skal statlige ordensvakter avgjøre hvilke handlinger utenfor yrkesutøvelsen som «svekker helsevesenet»? Eksemplene man baserer seg på, finnes som nevnt i lovforarbeider som er et kvart århundre gamle. Tiden går. Verden forandrer seg.

Når Storebror ser deg også på fritiden, blir det en svært vanskelig balansegang mellom myndighetsutøvelse og privatliv. Myndighetsutøvelse kan fort sette mer enn helsepersonell på prøve. Tillit går flere veier.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Dagens Medisin, fra Kronikk- og debattseksjonen i 02-utgaven