Lav terskel til psykisk helsehjelp er ikke nok

Opptrappingsplanen for psykisk helse (2022-2033) slår fast at hjelpen skal bli mer tilgjengelig, og at kommunene skal bygge opp kunnskapsbaserte lavterskeltilbud. I forslaget til statsbudsjett for 2027 settes det av 60 millioner kroner til etablering og utvikling av kunnskapsbaserte lavterskeltilbud innen psykisk helse og rus.

Men hva slags hjelp skal kommunene bygge opp, for hvilke barn og unge og med hvilken kompetanse?

Riksrevisjonens undersøkelse av psykisk helsetjenester til barn og unge fra 2026 viser store variasjoner i tilbudet, ulike oppfatninger av kommunenes ansvar for behandling og mangelfullt samarbeid med psykisk helsevern. I 68 kommuner er det forhøyet risiko for at barn og unge ikke får hjelp verken i kommunen eller spesialisthelsetjenesten.

Det er derfor ikke nok å gi kommunene ansvar og midler. Vi trenger også en nasjonal faglig retning for hvilken hjelp som skal gis, hvilken kompetanse som kreves og hvordan kvalitet, opplæring og samarbeid skal følges opp.

Vi må starte med hva barnet trenger

Altfor mange familier har opplevd å bli sendt mellom tjenester, eller fått beskjed om at problemene ikke er alvorlige nok for BUP. Likevel handler diskusjonen fortsatt ofte om hvem som har ansvaret: Er det skolen, kommunen eller BUP?

Vi bør starte et annet sted: Hva trenger barnet? Hva kan hjelpe, hvilken kompetanse kreves, og hvor kan hjelpen best gis?

For noen vil den viktigste hjelpen være å styrke omgivelsene rundt barnet. Andre trenger kunnskapsbaserte tiltak i barnehage eller skole, psykisk helsehjelp i kommunen eller spesialisert behandling i BUP. Hjelpen trenger ikke gis av en spesialist eller i helsetjenesten, men kompetansen må følge oppgaven. 

Riksrevisjonens funn illustrerer utfordringen: Nesten 90 prosent av kommunene oppgir at helsesykepleiere behandler barn og unge med psykiske plager og lidelser, mens over 60 prosent av helsesykepleierne har samtaler om psykisk helse som de selv mener de ikke har kompetanse til.

Lavterskeltilbud må være lett tilgjengelige, men hjelpen må være faglig godt fundert.

Samme kunnskap, ulik innsats

Mini-RISK i Agder viser hvordan dette kan gjøres. Engstelige barn får et strukturert gruppetilbud i skolen (Mini-RISK), ledet av sosiallærer og helsesykepleier som får systematisk opplæring i kunnskapsbaserte prinsipper for håndtering av angst (Håland og Bertelsen, 2025). Foreldre og lærere involveres aktivt. Gevinstene går langt utover selve gruppetiltaket. Kompetansen bidrar til at skolen som helhet kan møte engstelige barn og deres foreldre på en mer kunnskapsbasert måte. Samtidig styrkes laget rundt barnet gjennom tettere samarbeid mellom foreldre, skole, PPT og helsetjenestene. Lokale koordinatorer i hver kommune følger opp arbeidet og bidrar til en felles tilnærming på tvers av tjenestene.  

RISK bygger på en trinnvis tenkning. Noen barn får tilstrekkelig hjelp i skolehverdagen, andre trenger Mini-RISK eller eRISK som veiledet selvhjelp, mens barn med alvorlig angst trenger behandling i spesialisthelsetjenesten. Kunnskapsgrunnlaget er felles, men innsats og intensitet tilpasses barnets behov.

Prioritere tiltak som virker

Når psykisk helsehjelp nå bygges ut i alle norske kommuner, bør myndighetene stille krav til systematisk evaluering og dokumentert effekt. For de vanligste utfordringsområdene bør vi prioritere et begrenset antall tiltak som virker og bygge kompetanse systematisk rundt dem.

RISK (Bertelsen et al, 2022) og Mini-RISK (Holmen Berg 2025) er undersøkt med lovende resultater. Nå undersøkes effekten av Mini-RISK i en randomisert kontrollert studie ved 70 skoler i 10 kommuner i Agder, der tiltaket sammenlignes med vanlig oppfølging. Det samme kravet til dokumentasjon bør stilles til andre tiltak og modeller som skal implementeres og spres bredt.

Evalueringen må også følge det enkelte barnet. I en trinnvis modell skal barnets respons på hjelpen følges systematisk og styre veien videre. Hvis hjelpen ikke virker, må den endres eller intensiveres.

Ikke 357 forskjellige løsninger

Kommunene bør ikke måtte finne ut hver for seg hva som er god psykisk helsehjelp. Vi trenger nasjonale faglige føringer for hvilke tiltak som bør tilbys.

Danmark viser at det er mulig. I STIME har kommunene og barne- og ungdomspsykiatrien samlet seg om konkrete, kunnskapsbaserte tiltak for de vanligste psykiske helseplagene hos barn og unge Tiltakene bygger på felles faglige rammer og systematisk opplæring og veiledning. STIME-modellen er tatt i bruk i 93 av 98 danske kommuner og følges av en større forskningsbasert evaluering av effekt, implementering og økonomiske konsekvenser. Danmark har samtidig lovfestet kommunenes ansvar for lett tilgjengelig utredning og behandling, med nasjonale faglige krav til kunnskapsbaserte metoder og behandling tilpasset barnets behov.

STIM-prosjektet i Fonna-regionen skal prøve ut den danske STIME-modellen i norsk kontekst. Kommuner og spesialisthelsetjenesten skal sammen implementere og evaluere to av STIME-tiltakene innen områder der behovet for kunnskapsbaserte lavterskeltiltak er særlig stort: vansker med oppmerksomhet, uro og impulsivitet, og tidlige tegn på spiseforstyrrelser. Gjennom randomiserte kontrollerte studier skal tiltakenes effekt, implementering og kostnadseffektivitet undersøkes. Målet er å utvikle en sammenhengende og trinnvis modell for psykisk helsehjelp, der innsats og intensitet tilpasses barnets behov. 

Kunnskap må settes i system

Erfaringene fra både RISK og STIME viser at gode tiltak alene ikke er nok. Skal kunnskapsbasert psykisk helsehjelp bli en del av ordinær praksis, må satsingen forankres på tvers av oppvekst- og helsetjenestene i kommunen og i spesialisthelsetjenesten. Det må være personer med ansvar for å koordinere arbeidet, støtte tjenestene i implementeringen og sikre kvalitet over tid. Uten slike strukturer risikerer vi at gode tiltak blir avhengige av enkeltpersoners engasjement eller tidsavgrensede prosjektmidler. Skal barn og unge få lik tilgang til virksom hjelp, må kompetanse, samarbeid og kvalitetsutvikling settes i system.

Et nasjonalt ansvar

Tilgangen til kunnskapsbasert psykisk helsehjelp bør ikke avgjøres av postnummeret. Derfor trengs en nasjonalt forankret modell med et felles kunnskapsgrunnlag for hvilke tiltak som bør tilbys, hvilken kompetanse som kreves, og hvordan kvalitet og effekt skal følges opp. Det forutsetter også nasjonale strukturer for opplæring, veiledning og evaluering. Det faglige fundamentet bør være felles, mens organiseringen må tilpasses lokale forhold.

Lav terskel er viktig. Men målet kan ikke bare være at barn og unge får et tilbud. De må få hjelp som virker.

Ingen oppgitte interessekonflikter