Rett kompetanse til rett oppgave i psykisk helsevern
Tverrfaglighet og samarbeid er viktige prinsipper i norsk psykisk helsevern. Men praktiserer vi dette etter hensikten? Har vi tolket tverrfaglighet som at «alle skal gjøre det samme»?
Annonse kun for helsepersonell
Norge er på topp i verden når det gjelder ressursbruk per innbygger på psykisk helse. Ingen har flere psykiatere eller ansatte totalt (sykepleiere, psykologer, sosionomer, vernepleier osv) per innbygger enn Norge (1,2,3,4). Ca 20 prosent av et stort helsebudsjett brukes på psykisk helse (5). Vi har generelt godt helsevesen, høy levestandard og godt sosialt sikkerhetsnett. Det satses omfattende på lavterskeltilbud innen psykisk helse. Over mange år har vi hatt kampanjer på området. Hvordan er effekten av denne ressursbruken?
De fleste vestlige land har nedgang i selvmordsfrekvens. Norge har ikke hatt nedgang, til tross for omfattende forebyggende kampanjer. Vi er også det landet i OECD som har høyest overdødelighet blant mennesker med alvorlig psykisk lidelse (1). Denne overdødeligheten skyldes i stor grad at vi overser eller ikke følger opp vanlige somatiske sykdommer, som hjerte/kar sykdommer hos disse menneskene.
Bruker vi ressursene riktig?
Vi er altså det landet som kanskje bruker mest ressurser på psykisk helse. Dette har dessverre hatt liten eller ingen effekt på antall selvmord og overdødeligheten vi ser blant mennesker med alvorlige psykiske lidelser. Det er nå helt nødvendig å spørre om vi bruker ressursene riktig. Skal vi fortsette å organisere oss som vi gjør og evt pøse mer penger inn i det samme, eller skal vi endre noe?
Pasientene tilbys ikke likeverdig helsehjelp når sykepleieren, psykologen, psykiateren og sosionomen skal gjøre akkurat de samme oppgavene, når det er vilkårlig hvem pasienten får som behandler.
Europakommisjonen for forebygging av tortur og straff og inhuman og krenkende behandling i straff besøkte i 2024 utvalgte institusjoner i Norge som bruker tvang, blant annet psykiatriske sykehus (6,7). De påpekte forhold som synes annerledes enn i andre land, og som det kan være verdt å reflektere over i denne sammenhengen.
De løfter frem som positivt at pasientene får tilbud om ulike adekvate farmakologiske behandlinger. Pasientene uttrykker imidlertid at de ønsker mer psykologisk og psykososial behandling. Dette er overraskende all den tid vi har høyere tetthet av psykologer, sykepleier, og sosionomer i offentlig helsevesen enn omtrent alle andre land (1,2,3,4). Kommisjonen påpeker imidlertid noe som kan være en del av forklaringen; de finner at alle profesjoner gjør mye av det samme. De skiver “(...) in particular psychologists, had additional tasks beyond therapeutic work (...)”.
Annonse kun for helsepersonell
Behov for differensiering av oppgaver
Tverrfaglighet og samarbeid er viktige prinsipper i norsk psykisk helsevern. Men praktiserer vi dette etter hensikten? Har vi tolket tverrfaglighet som at «alle skal gjøre det samme»? Ansatte gjør ting andre - basert på annen profesjon / utdanning - kunne gjort bedre. Pasientene tilbys ikke likeverdig helsehjelp når sykepleieren, psykologen, psykiateren og sosionomen skal gjøre akkurat de samme oppgavene, når det er vilkårlig hvem pasienten får som behandler. Vi har tidligere skrevet om behov for differensiering av oppgavene (8). Vi foreslår at vi tar inn over oss dette perspektivet og reviderer samarbeidsformene våre i psykisk helse. Dette tror vi kan få ned suicidtallene og overdødeligheten. For pasientene og deres familier handler dette om livet, respekt og verdighet. For oss som fagfolk er det direkte flaut at Norge ikke leverer bedre psykisk helsetjeneste med den ressursbruken og situasjonen vi har.
Vi kan ikke forvente at helsebudsjettet vil øke år for år som det har gjort de siste 20 årene. Det er nå når vi har rimelig godt med ressurser at vi har anledning til å innføre endringer som vil være bærekraftige også når vi får mindre å rutte med. Ineffektiv bruk av ressurser er ingen tjent med. Vi oppfordrer alle som ønsker et godt fremtidig psykisk helsevesen til å starte diskusjonen om hvordan vi kan få mer ut av de kronene vi investerer i psykiatrien. Et sted å begynne er å se på oppgavedeling og hvordan vi kan jobbe reelt tverrfaglig der alle bidrar med det de kan best, heller enn at alle skal gjøre det samme. Et annet fokus er at spesialisthelsetjenesten prioriterer de som er sykest og har mest nytte av avansert behandling. Andre ting som kan være «kjekt å få fordi det finnes en terapi» må kanskje i større grad nedprioriteres i det offentlige. Daglig støtte og oppfølging så vel som forebygging må ligge i kommune og andre arenaer.
Ingen oppgitte interessekonflikter
1. OECD (2021), A New Benchmark for Mental Health Systems: Tackling the Social and Economic Costs of Mental Ill-Health, OECD Health Policy Studies, OECD Publishing, Paris, https://doi.org/10.1787/4ed890f6-en
2. OECD (2026), The Economic Case for Preventing Mental Ill Health, OECD Health Policy Studies, OECD Publishing, Paris, https://doi.org/10.1787/16668f16-en.
4. https://www.who.int/data/gho/data/indicators
Annonse kun for helsepersonell
5. https://www.dagensmedisin.no/politikk-og-okonomi-primaerhelsetjeneste-psykisk-helse/studie-norge-bruker-rundt-20-prosent-av-helsekronene-pa-psykiske-lidelser/314245
6. https://www.coe.int/en/web/cpt/annual-reports
7. https://www.coe.int/en/web/cpt/norway
