Mageknip - og følelser

Tone Skjerven

Jeg synes utsagnet er en god illustrasjon på det faktum at følelser kjennes i kroppen og må tolkes og forstås for å gi mening.
Til å undres over
Det har vært en stadig stigende opptatthet av sykefravær og uførhet her i vårt vesle velstandsrike. Selv om det kan finnes flere forklaringer på dette, og flere måter å fortolke og beregne data på, er det en kjensgjerning at uførhet og langtidsfravær har økt betraktelig gjennom de siste årene. Psykiske lidelser, sammen med uavklarte somatiske tilstander som fører til sterk funksjonsnedsettelse uten endelige årsaksforklaringer, er blant de store gruppene.
Vi hører at oppimot 50 prosent av oss kan bli rammet av en depresjon i løpet av livet. Det er mye, ja det er så mye at en må begynne å lure på om det da er sykdom, eller om det faktisk hører med til det normale liv å pådra seg en depresjons- eller angstlidelse i løpet av livsløpet.
Kanskje har det alltid vært slik? Men i våre dager har det blitt legitimt å kalle det sykdom.
Hva er mageknip?
Det ropes på mer behandling, flere profesjonelle som skal hjelpe. Oppsiktsvekkende lite blir uttalt om hvorfor vi har blitt så syke. Denne diskusjonen skal jeg ikke ta her og nå, men fokusere på ett av problemområdene: Skal livsproblemer sykeliggjøres og behandles, ja endog med medikamenter? Finnes det alternative måter å tenke om dette på, er det andre måter fagkunnskapen kan bidra på enn å tenke at alle skal ha behandling?
Jeg lurer på om det finnes muligheter i vanlig folkeopplysning, en alminneliggjøring og bekjentgjøring av hva mageknip handler om.
Følelser undertrykkes
Følelser er blitt ganske vanlig å snakke om i vår tid. Allikevel opplever jeg at mange ikke har et avklart forhold til hva det er. Når vi skal begynne å forklare det, er det faktisk ikke så enkelt.
Følelser er et område som ikke lar seg helt klart definere. De fleste av oss er utstyrt med tilgang på basale følelser som sinne, frykt, glede og sorg.  Men i løpet av oppveksten kan et barns følelsesliv forstyrres og forvirres av de voksnes problemer med sine følelser, enten det gjelder toleranse, uttrykk, eller tolkning. Et barn som er redd for å sove alene i mørket, kan oppleve at mor blir sint, og at frykt derved fører til sinne hos andre og ikke lenger blir så enkelt å gi uttrykk for. Og et barn som viser glede ved å gjøre mye vesen av seg, kan bli hysset ned.
En slik læring følger med en gjennom livet, og fører til at de ekte følelsene blir undertrykt, enten bevisst eller ubevisst. Resultatet kan etter hvert bli angst, depresjon - og problemer med regulering. Bildet er selvsagt svært forenklet, men jeg ønsker å få frem essensen i det jeg tror ligger bak mye av den mentale sykeligheten vi registrerer.
Det indre kompasset
Jeg tror det finnes muligheter for å bedre folkets tilstand hvis de får tilgang på informasjon om hvordan følelser virker inn på livene våre. Følelser er normalt og nødvendig, og de skal vise oss retning i livet, som et slags indre kompass. Vi er avhengige av å lære oss å kjenne på, tolke, tolerere og gi uttrykk for følelser fordi det er nødvendig for å kunne navigere i verden, i relasjoner, i skole og jobb og for å kunne kjenne seg selv.
Følelser er ikke noe abstrakt: Følelser kjennes i kroppen, som fornemmelser, smerte av forskjellig art og styrke, som bankende hjerter, svette hender, gåsehud og skjelving. Og mye, mye mer. Det er tolkningen av kroppssensasjonene som ofte blir avgjørende for hvordan man har det.
På ville veier
Hvis man kjenner at hjertet banker når man skal stå foran klassen og snakke og tror at dette er unormalt, er man på ville veier. De aller fleste, og det kan evolusjonen sikkert forklare, vil merke det i kroppen i en slik situasjon.
Dette bør snakkes om, i skoleklassen, hjemme blant venner. Det er normalt. Mange vonde, ekle fornemmelser er normale og skal ikke tas bort eller skammes over.
Vi kan begynne der, med det enkle. Så kan flere få oppdage at mageknip kan handle om hjemlengsel for noen, eller om frykt for å si noe på et møte for andre. Banalt kanskje, men tenk bare på hvor mange undersøkelser vi sender folk til, med negative resultat, kanskje fordi følelser har satt seg fast i eller annen del av kroppen.
Tone Skjerven er spesialist i psykiatri og avdelingsleder ved Avdeling for traumebehandling og interpersonlig terapi ved Modum Bad
Legeliv, Dagens Medisin 01/10