Livets smerte – eller psykiatrisk sykdom?
Hvis vi skal effektivisere psykiatrien, burde vi endre synet på utredning og diagnoser. Vi bruker altfor lang tid for å stille «den riktige diagnosen». Livets smerter, kortvarige eller langvarige psykiske ubehag uten funksjonsfall, kortvarige stressreaksjoner og adekvate emosjonelle reaksjoner som sorg, er ikke psykiatrisk sykdom.
Vi kan lære litt fra somatikken
LIVET KAN OPPLEVES som meningsløst, monotont, kaotisk og brutalt til tider. Men er alle psykiske/eksistensielle smerter tegn på sykdom? Går det an å tenke på smerte som et fenomen, utenfor psykopatologi?
Det gjør vondt å leve. Det er farlig å leve. Du er dødelig, når du lever. Du er sårbar når du er knyttet til andre mennesker, fordi du kommer til å miste dem en dag – og de kommer til å miste deg.
FREMGANGEN i FAGET. Det er ikke i tvil om at det finnes psykiatrisk sykdom og mennesker som trenger behandling fra kvalifisert helsepersonell. Vi har vært vitne til stor fremgang i faget psykiatri. Vi har forstått mer og mer om menneskets psykologiske utvikling, ubevisste krefter, emosjonenes betydning, relasjonens magi og kognisjonen. Oppdagelse av psykofarmaka revolusjonerte psykiatriske behandlingen. Psykiatri ble beriket av mange ikke-medisinske fag: Sosiologi, filosofi, psykologi, historie og så videre.
I dag finnes det god evidens for at psykoterapi kan virke godt på mange psykiske lidelser. Nevrovitenskap og genetisk forskning viser at kropp og psyke ikke er to atskilte enheter, men to sider av samme sak. Nye behandlingsmodeller, som Ketamin, rTMS, bruk av nettet, VR og fysisk aktivitet, skaper håp for mer effektiv behandling av psykiske plager.
MEDALJENS BAKSIDE? Spørsmålet er om det finnes en bakside av medaljen tilknyttet en slik voldsom utvikling. Det er kanskje på tide å stoppe og tenke litt. Vi burde stille oss spørsmålet om når det er nødvendig med behandling for psykiske lidelser? Rapporten fra Helsepersonellkommisjonen advarer oss mot en fremtid der vi risikerer at vi ikke har nok helsepersonell. Vi risikerer at vi ikke kan tilby god nok helsehjelp til befolkningen.
Vi lurer på om vi har begynt å nærme oss et slikt punkt, ut ifra tilbakemeldingene som kommer fra våre kolleger. Vi burde ta ansvar og engasjere oss i denne saken: Bidra til at helsetilbudet blir bærekraftig i fremtiden.
ET KUNSTIG BEGREP. Begrepet psykisk helse er som musikk i ørene til alle som er i «psyko-bransjen». Dette begrepet signaliserer at mennesket «har» en psyke, som kan skades eller bli syk. Begrepet er, slik vi ser det, kunstig og skaper en dikotomi.
Begrepet psykisk helse er, slik vi ser det, kunstig og skaper en todeling
Hvor er denne psykiske helsen? I en sky utenfor meg? Eller en boks inni meg? I hjernen min?
Medisinen lærer oss at det finnes egentlig ikke noe isolert enhet som heter «psyken». Det finnes bare mennesker med hele seg. Bare tenk hvor mye somatiske symptomer er tilknyttet det vi har kalt for «psykisk lidelse». Er alvorlig depresjon en psykisk lidelse? Hvor mange pasienter med depresjon snakker om somatiske symptomer som mangel på energi, kroppslig uro, redusert matlyst, smerte i kroppen, treghet i bevegelse og søvnvansker. Kan man virkelig si at en pasient med alvorlig depresjon har «en syk/skadet eller dysfunksjonell psykisk helse»?
Vi hevder at i det øyeblikket «psykiatri» ble til «psykisk helsevern», begynte vi å gå i feil retning
En overtoning/overdimensjonering av «psyken», som en egen enhet, har skapt – eller forsterket – en falsk dikotomi mellom kropp og psyken, men den har også vært med på å utvide stadig psykopatologiens domene.
OVERBEHANDLING. Vi hevder at i det øyeblikket «psykiatri» ble til «psykisk helsevern», begynte vi å gå mot en feil retning. Da forlot vi en medisinsk spesialitet som er opptatt av å behandle mennesker med psykiatriske lidelser til mye mer. Psykisk helsevern skal verne psykisk helse. Men hva er det man skal verne om? Det er mye som kan puttes inn i begrepet psykisk helse. Vi har garantert veldig forskjellige tolkninger av hva psykisk helse er.
Vi er nødt til å stille disse spørsmålene til oss selv: Trenger alle med psykiske smerter utredning? Diagnose? Behandling? Vi får en muskelstrekk her og der, våkner med hodepine enkelte dager, har feber i en uke, får vondt i ryggen innimellom, men trenger vi da omfattende spesialistbehandling for dette? Vi burde kanskje være forsiktige med å psykologisere for mye. Kan det hende at vi er i ferd med å bli for terapiorientert i samfunnet? Burde vi hele tiden se innover når livet er vanskelig? Kanskje det hjelper av og til å se «ut i verden»? Eller «være-i-verden».
Kanskje vi trenger en ny dugnad i «psyko-feltet»: Være med på å redusere overbehandling av plager som ikke er sykdom og ikke har noe i spesialisthelsetjenesten å gjøre, ikke fordi at vi er avvisende, men fordi vi er nødt til å prioritere ressursene og hjelpe de som er alvorligst syke.
Vi burde kanskje være forsiktige med å psykologisere for mye. Kan det hende at vi er i ferd med å bli for terapiorientert i samfunnet?
«LIVETS SMERTER». Hvis vi skal effektivisere psykiatrien, burde vi endre synet på utredning og diagnoser. Vi bruker altfor lang tid for å stille «den riktige diagnosen». Diagnostisering er i ferd med å bli en egen business.
Vi i Norsk psykiatrisk forening tenker at diagnosen har «sannhetsverdi» når den kan hjelpe pasienten – eller behandleren som skal hjelpe pasienten. Kanskje vi skal lære litt fra somatisk medisin, som hele tiden opererer med tentative diagnoser i startfasen og finner ut underveis hva som hjelper pasienten. Fokuset på å finne den riktige diagnosen med de riktige verktøyene, har svekket fokuset på det kliniske feltet, på pasienten og relasjonen til pasienten. Vi burde kutte ut meningsløse utredninger på jakt etter den sanne diagnosen «inni pasienten» – og heller bruke diagnoser pragmatisk.
Vi burde reservere psykiatriske diagnoser til de alle sykeste; de som har intense symptomer og betydelig funksjonsfall. Vi psykiatere burde normalisere menneskelige reaksjoner når de er adekvate, selv om disse reaksjonene er smertefulle. Livets smerter, kortvarige eller langvarige psykiske ubehag uten funksjonsfall, kortvarige stressreaksjoner og adekvate emosjonelle reaksjoner som sorg, er ikke psykiatrisk sykdom.
* MEDFORFATTERE: Artikkelen er signert av medlemmer fra hele styret i Norsk psykiatrisk forening: Lars Lien, professor ved Høgskolen i Innlandet, og styreleder
Solveig Klæbo Reitan, professor ved NTNU og nestleder
Niclas Jørgen Nilsson Halvorsen, lege (spesialitet psykiatri) ved Sørlandet sykehus HF og styremedlem
Anne Ulrika Larsson, overlege ved Psykisk helse- og rusklinikk i Bodø, Helse Nord RHF og styremedlem
Kristina Norheim Lorentzen, overlege ved Psykisk helse- og rusklinikken, Universitetssykehuset Nord-Norge HF og styremedlem
Elisabeth Mork, avdelingsoverlege ved Psykiatrisk avdeling Blakstad, Vestre Viken HF og styremedlem
Melissa Anne Elin Authen Weibell, avdelingsoverlege ved Klinikk psykisk helsevern vokse, Helse Stavanger HF og styremedlem
Marianne Smetop, Lege i spesialisering ved Psykiatrisk avdeling Reinsvoll, Sykehuset Innlandet. LIPS-oppnevnt medlem.
Dagens Medisin, fra Kronikk- og debattseksjonen i 09-utgaven.
