Hva skjer når USA fører norsk legemiddelpolitikk?
Europa og Norge står derfor ved et veiskille. Norge kan fortsette å presse prisene med håp om at noen andre fortsatt tar regningen, eller erkjenne at tilgang til medisiner krever en betalingsvilje som står i forhold til verdien det gir.
Annonse kun for helsepersonell
Den amerikanske administrasjonen ønsker å presse medisinprisene i USA ned, etter en modell som kan minne om den norske. For norske pasienter kan konsekvensene bli alvorlige. Vi frykter at nordmenn kan miste tilgang til nye medisiner.
Den ubehagelige sannheten er at USA i flere tiår har tatt regningen for to av Europas viktigste fellesgoder: forsvar og medisiner. Det har gitt Norge mulighet til å holde utgiftene nede, men samtidig bidratt til å presse prisene på medisiner ned til et nivå som i et globalt perspektiv ikke er bærekraftig.
Dersom USA, med 340 millioner innbyggere, bruker Norge som referanse og krever priser på norsk nivå, kan det i realiteten bety at noen nye legemidler ikke selges til Norge.
Norske myndigheter krever noen av de laveste legemiddelprisene i Europa. Gjennom referanseprising fastsettes prisen som et gjennomsnitt av de tre laveste prisene i et utvalg sammenlignbare land, før prisene deretter ofte forhandles ytterligere ned. Denne modellen har vært effektiv og bra for de norske helsebudsjettene, men forutsetter at andre land betaler mer for de samme medisinene.
Det er nettopp dette referanseprising-prinsippet USA benytter seg av når administrasjonen har lansert «Most Favored Nation» for legemidler, og kombinert det med tolltrusler. Målet er enkelt: Hvis Europa betaler mindre for medisiner, skal ikke USA betale mer. Denne politikken kan på verdensbasis endre nivået på investeringer som går til forskning på nye medisiner.
Et politisk valg
Legemiddelutvikling er kapitalkrevende og økonomisk risikofylt. Det kan koste over 20 milliarder kroner å utvikle ett legemiddel[1], uten noen garanti for at det vil lykkes. Dette finansieres blant annet av private investorer med forventning om at noen er villige til å betale for de medisinske fremskrittene. Dersom flere land ønsker å være gratispassasjerer, er en mulig konsekvens at investorer legger pengene andre steder og utviklingen av nye medisiner stopper opp.
Annonse kun for helsepersonell
Storbritannia har, på samme måte som Norge, et system som holder legemiddelprisene lave, og betalingsviljen i Storbritannia har i praksis stått stille i over 20 år. Resultatet har vært forsinket tilgang til nye medisiner, og i senere tid et drastisk fall i investeringer i legemiddelproduksjon. Den britiske regjeringen vedtok i vår å øke betalingsviljen for nye medisiner med 25 prosent, samtidig som det legges bedre til rette for nasjonal legemiddelproduksjon. Det er et politisk veivalg og en erkjennelse av at tilgang til medisiner ikke kan tas for gitt.
Stortinget erkjente i forbindelse med behandlingen av Prioriteringsmeldingen at det er utfordrende at betalingsviljen for innovasjon er lav. Spørsmålet er om regjeringen erkjenner at den norske modellen er sårbar i en verden der spillereglene er i endring. Dersom USA, med 340 millioner innbyggere, bruker Norge som referanse og krever priser på norsk nivå, kan det i realiteten bety at noen nye legemidler ikke selges til Norge.
Europa og Norge står derfor ved et veiskille. Norge kan fortsette å presse prisene med håp om at noen andre fortsatt tar regningen, eller erkjenne at tilgang til medisiner krever en betalingsvilje som står i forhold til verdien det gir. Det er et politisk valg.
Ingen oppgitte interessekonflikter
[1] Rapport: Ett nytt legemiddel kostet i snitt 23 milliarder kroner å utvikle
