Helsevesenet må kunne ivareta dem som jobber der

LEGELIV-KOMMENTAREN: Jana Midelfart-Hoff, nevrolog ved Haukeland universitetssjukehus, leder av Norsk nevrologisk forening, professor ved VID Høgskole og fylkespolitiker (H)

DE TO ELDRE damene hadde satt seg langt frem i bussen. Med munnbind på hadde de god avstand til bussens andre passasjerer, herunder småbarnsfamilier og eventuelle tenåringer som ikke oppfylte ideelle smittevernskrav. Regnet pisket på bussens vinduer og lydnivået var høyt. Likevel skar stemmene deres seg igjennom. Lyse og litt oppspilte stemmer; en klar kontrast til været utenfor og generelt dystre nyheter om et virus som aldri ser ut til å ville gi seg.

«Jeg har nettopp sluttet å røyke», sa den ene damen, «og etter det ser jeg som en gud også».

Hun var strålende fornøyd. Sammenhengen var muligvis ikke helt åpenbar, men at et godt helsetiltak også kunne forsterke et annet, er det vel bare å applaudere.

FAKTORENES ORDEN? Hva som henger sammen, er ikke alltid så godt å vite, hverken for pasient eller behandler: Hva gjør oss friskere – eller hvilke faktorer i samspill – gjør oss sykere. Av og til er det innlysende; en brukket fot etter et ublidt møte med glatt føre, koronasmittet via familieselskap og så videre. Andre ganger er det mer summen av alt: Begeret har rett og slett blitt for fullt. Da må vi avslutte detektivarbeidet, og fokusere på nuet.

Vi vet en del om hva som er bra for helsen; å ha gode mennesker rundt seg – og prøve å ha en viss balanse i livet. Det hjelper å ha et fokus på nære og gode ting. Å ha et helsevesen med gode og kvalifiserte folk som stiller opp og tar vare på pasienten, er også viktig for å bli frisk igjen.

Men da må helsevesenet kunne ivareta seg selv – og dem som jobber der.

OMSORG – BEGGE VEIER! Juledagene har vært spekket med nyheter om virusutbrudd, eller rett og slett om hvor beintøft det har vært de siste årene å jobbe under kontinuerlig pandemiberedskap i landets helsevesen, fortrinnsvis på intensivavdelingene, men også mange andre steder.

Det som skulle være en «dugnad» der vi snakket om «goodwill», har blitt en tilnærmet vedvarende situasjon. Da kan ikke lenger underliggende mangler og åpenbar underdimensjonering lenger dekkes over.

Skal helsevesenets ansatte kunne yte omsorg for resten av oss, må de også kunne yte omsorg for seg selv. Beordring, inndragning av ferie og forlengede vakter er det motsatte av det.

KNUGENDE TØFT. Jeg har snakket med kolleger som har vakt i den høytiden som ligger bak oss: Det som går igjen, er at det har vært beinhardt.

Jobben i seg selv erkjennes som svært meningsfull, men jakten på en ledig seng og misforholdet mellom hvor mange som kommer og hvor mange systemet kan ta imot, oppleves som stadig tøffere og mer knugende.

Nyttårsforsetter er ofte høye og mørke i januar, for så å fisle bort etter hvert som året skrider frem. Helsevesenet trenger at svakhetene som har kommet til syne, utløser handling.

KREVENDE MARATON. Koronapandemien har avdekket tre store svakheter:

• Utilstrekkelig intensivkapasitet,
• en fastlegeordning i fritt fall, og
• at norske sykehus har for få senger – rett og slett.

Dette kan ikke lenger tildekkes eller flikkes på.

Noen har sagt at koronapandemien vil være en maraton. I dag ser det sånn ut. Da må vi gi helsevesenet som står midt i det, muligheten til å holde – frem til målstreken. Og videre.

Dagens Medisin, fra Legeliv-spalta, Kronikk og debattseksjonen i 01-utgaven