Når klagesaken venter 14 måneder før noen vurderer den

Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten – Helseklage – har et dokumentert kapasitetsproblem. Min egen, helt beskjedne klagesak illustrerer problemet, men også et spørsmål som er mer alvorlig enn selve ventetiden.

Saken gjelder refusjon av 320,90 kroner for medisinsk forbruksmateriell. Etter nær 14 måneder hos Helseklage spurte jeg om fremdriften. Svaret var bemerkelsesverdig åpent: Saken står fortsatt i kø og venter på å bli tildelt saksbehandler. Først når det skjer, skal en saksbehandler gjennomgå dokumentene og vurdere om ytterligere opplysninger må innhentes. Årsaken til ventetiden ble opplyst å være stor saksmengde. Samtidig opplyste Helseklage at organet følger et overordnet prinsipp om at eldste sak behandles først.

Hvordan prioritere?

Det er ikke min sak som haster. Beløpet er en bagatell. Klagen reiser riktignok et prinsipielt spørsmål om rekkevidden av en langvarig praksis hos Helfo, med mulig betydning for andre kronisk syke som kontinuerlig trenger legemidler eller medisinsk forbruksmateriell. Men jeg ville hatt full forståelse for at saken, etter en første vurdering, ble prioritert lavt sammenlignet med saker som har langt større betydning for den enkelte.

Det som ville vært betryggende, var altså å få vite at saken var vurdert, men lavt prioritert.

Svaret jeg fikk, gir i stedet inntrykk av at saken ennå ikke er vurdert overhodet. Det reiser et annet spørsmål: Hvordan fanges da de klagesakene opp hvor en rask avgjørelse faktisk er viktig?

Hovedregelen om å behandle de eldste sakene først har gode grunner for seg. Den motvirker vilkårlighet og at gamle saker stadig skyves bakover. Men en slik kø kan neppe stå alene. En enkel innledende vurdering av hastegrad og betydning er noe annet enn full juridisk behandling. Dersom Helfo-klagene i praksis først blir vurdert når de etter alder når frem til en saksbehandler, er det grunn til å spørre om køordningen gir en forsvarlig prioritering av sakene.

Og nettopp her synes hovedproblemet å ligge: En slik innledende siling krever også saksbehandlingskapasitet.

Peker mot et styringsproblem

Helseklages egne tall viser at det i 2025 kom inn 1 684 klagesaker fra Helfo, mens bare 1 195 ble ferdigbehandlet.  Det kom dermed inn nær 500 flere Helfo-saker enn Helseklage ferdigbehandlet i løpet av året. Helseklage skriver selv at økt sakstilgang og etterslep har medført at virksomheten har måttet gjøre harde prioriteringer innenfor den økonomiske rammen, og at den ikke har kunnet bemanne opp for å møte den økte sakstilgangen.

Samtidig har Helse- og omsorgsdepartementet fastsatt at gjennomsnittlig saksbehandlingstid for klagesaker fra Helfo ikke skal overstige 12 måneder ved utgangen av 2026. Departementet krever også at Helseklage skal sikre rask og god saksavvikling. Det samme tildelingsbrevet for 2026 fastslår samtidig at saksbehandlingen skal skje innenfor de ressursene som er stilt til rådighet.

Min sak viser hva gjennomsnittstall alene ikke forteller. Etter nær 14 måneder har ingen saksbehandler begynt den materielle behandlingen. Ventetiden skyldes ikke at saken har vært vanskelig å utrede. Den har stått i kø.

Dette er ikke først og fremst kritikk av Helseklage. Det åpne svaret jeg fikk, og organets egen årsrapport, peker snarere mot et overordnet styringsproblem.

En del av borgernes rettssikkerhet

I Helseklages publiserte informasjon opplyses det at saksbehandlingstiden varierer etter sakstype, klagetema og sakens kompleksitet. Det fremgår derimot ikke hvordan eller på hvilket tidspunkt disse forholdene får betydning for rekkefølgen mellom saker som venter på saksbehandler. Dersom det foretas en innledende kategorisering eller prioritering av sakene, er denne etter mitt syn så sentral at den bør beskrives nærmere både i informasjonen til brukerne og i svar på konkrete spørsmål om fremdriften i en sak.

Et klageorgan er en del av borgernes rettssikkerhet. Det må ikke bare avgjøre saker innen rimelig tid, men også ha kapasitet til tidlig å identifisere hvilke saker som haster eller har særlig stor betydning for den enkelte. 

Når tilgangen av saker overstiger behandlingskapasiteten, blir derfor spørsmålet ikke bare hvor lenge en gjennomsnittssak må vente, men om Helseklage har tilstrekkelige ressurser til å foreta en forsvarlig prioritering av sakene når de mottas.

Ved behandlingen av statsbudsjettet for 2027 står dermed et konkret spørsmål igjen: Er det reelt samsvar mellom oppgavene Helseklage er pålagt, kravene til saksbehandlingen og de økonomiske og menneskelige ressursene organet faktisk har til rådighet?

Tilknytning/interessekonflikt: Forfatteren er part i den pågående klagesaken som omtales i kronikken. For øvrig ingen oppgitte interessekonflikter.