Vi bidrar til å utvikle fobi mot plager og symptomer

Med våre bestrebelser på å fri pasienter fra ubehag, risikerer vi at pasientene fusjoneres med sine plager, og blir ytterligere symptomfiksert og hemmet i sin livsutfoldelse. Vi bidrar til å utvikle fobi mot plager og symptomer. Vi opptrer som undertrykkere – og pasientene som selv-undertrykkere.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn to år gammel.

Eivind Meland

Kronikk: Eivind Meland, allmennlege og professor emeritus ved Universitetet i Bergen

VI ANTAR AT å lete etter – og behandle – sykdom og sykdomsrisiko, tjener pasienten og samfunnet. Men letingen og behandlingen kan representere et helseproblem som påfører pasienten lidelse og funksjonstap. Hvordan?

Visst kan symptomer være uttrykk for sykdom. I de fleste tilfeller er dette signaler på menneskelig slit i sosiale og eksistensielle motbakker. I alle kliniske fag møter vi symptombilder uten funn av somatisk sykdom.

Stress og mestringsteori og forståelsen av allostatisk belastning har gitt oss bedre forståelse av hvordan medmennesker har forskjellig tåleevne og mestringsevne i livskampen. Medisinens grunnlagsforståelse er endret fra et objekt-syn på sykdom til en bredere forståelse hvor menneskers livsbetingelser trekkes inn som en viktig del av forståelseshorisonten, et såkalt kontekstuelt perspektiv. Men er det nok?

MANGLENE. Det som er mangelfullt, er at både det objektive og det kontekstuelle sykdomssynet begge er deskriptive. De spør om hvilke årsaksforhold, tegn og symptomer som karakteriserer tilstandene. De gjør krav på å ha rett i sine ontologiske beskrivelser. Menneskelige ytringer lar seg vanskelig bestemme ut ifra ett allmenngyldig ståsted.

Derfor vil jeg slå til lyd for et funksjonelt utgangspunkt for klinisk arbeid ved at vi spør oss om hva som er tjenlig for pasienten og fellesskapet.

Forskning forklarer hvordan et smittsomt språk om sykdom og unnvikelse blir et selvforsterkende system og en negativ spiral

Det dysfunksjonelle ved et deskriptivt sykdomssyn kan illustreres med erfaringer fra klinisk praksis. Vi inviteres til å lette pasientens symptomer gjennom medikamentelle tiltak. Økningen i medikamentell behandling innen legemiddelgruppene nervesystemet, fordøyelsessystemet og muskel-skjelett, har vært på henholdsvis 21, 31 og 26 prosent fra 2011 til 2020.

SYMPTOMFIKSERINGEN. Symptom-behandlingen og den akselererende letingen etter sykdomsdefekter har ikke-intenderte konsekvenser. Symptomer som henger sammen med urealistiske eller selv-hemmende forventninger, blir sjelden bedre av symptom-lette. De blir heller ikke bedre av at helsevesenet tilbyr stadig flere og mer sofistikerte undersøkelser i leting etter objektiv sykdom. Med de beste intensjoner forordner vi ofte unnvikelser i form av medikamenter, selvopptatt kroppsfokus, immobilisering, sykmelding og annet fritak fra dagliglivets forpliktelser. Det er lenge siden psykologien beskrev hvordan lært hjelpeløshet førte til funksjonstap.

Helsepsykologi har i flere tiår dokumentert at pasientens forventninger er en viktig prognostisk faktor for funksjonsbedring etter somatisk sykdom. Det er spesielt forventninger til stimuli – hva er farlig for meg – og til resultat – hvilke symptomer får jeg – som bestemmer pasienters mestring.

Også terapeutenes forventninger og bestrebelser på å unngå ubehag, kan påvirke prognosen.

NEGATIV SPIRAL. Forskning innen tradisjonen «relasjonell ramme-teori» forklarer hvordan et smittsomt språk om sykdom og unnvikelse blir et selvforsterkende system og en negativ spiral. Det er ingen overdrivelse å hevde at det legges liten vekt på denne dynamikken i medisinsk utdanning og fagutøvelse. Det er heller ikke fremst i bevisstheten til politikere og helseadministrasjon. Vi ser en våknende bevissthet om at overdrivelser i medisinsk og helsefaglig yrkesutøvelse skader pasienter.

Men bevegelsen knyttet til overdiagnostikk evner lite å forstå at et deskriptivt sykdomssyn er en vesentlig kilde til sykdomsinflasjonen og økningen i subjektive lidelser og funksjonstap.

En vanlig antakelse i medisinen er at sykdom og behandling er fristilt fra moral. Sykdomskategorier er imidlertid gjenstand for identitetssøken og forførelse. Vi ser det tydelig i hvordan bestemte sykdomskategorier har historiske «glansperioder», og hvordan geografisk variasjon og lokal sykdomsopptatthet påvirker prevalens av for eksempel ADHD.

Vi skaper sykdom. Med våre bestrebelser på å fri pasienter fra ubehag, løper vi også en risiko for at pasientene blir fusjonert med sine plager, blir ytterligere symptomfiksert og hemmet i sin livsutfoldelse. Vi bidrar til å utvikle fobi mot plager og symptomer. Vi opptrer som undertrykkere – og pasientene som selv-undertrykkere.

LÆRERIK DIALOG. Hva kan vi gjøre annerledes? Med et funksjonelt utgangspunkt trenger vi å utvikle en dialog med våre pasienter om hva som er tjenlig for den enkelte og fellesskapet. Letingen etter defekter må praktiseres innen visse grenser, og fokus rettes også mot hva som kan bedre pasienters funksjon og livsmestring. Til det hører et aksepterende og forsonende selv-forhold. Symptomer, ubehag og vonde tanker er en del av livet. Det vil først opphøre etter at vi har utåndet.

Det kan ikke være medisinens mandat å konkurrere med de døde om symptomfrihet. Vi er meningssøkende og relasjonssøkende. Dialogen trenger også et fokus på hvilke verdier og livsvalg som bidrar til at vi opplever mening og ivaretakelse i fellesskap med andre. Vi kan bidra i en moralsk dialog uten fordømmelse, men med en sårbar erkjennelse av at vi kan lære av hverandres livserfaringer. I slike dialoger kan vi unngå både moralisme og moralsk likegyldighet.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Dagens Medisin, fra Kronikk og debattseksjonen i 12/13-utgaven

Powered by Labrador CMS