Smitte-app og koronapass utfordrer etiske grenser

Folkehelseinstituttets «Smittestopp» og andre lands forslag om koronapass til dem som er antistoff-positive for SARS-CoV-2, kan gi viktig kunnskap og betydelig samfunnsnytte. Samtidig utfordrer slike tiltak de etiske grensene for personvern og personlig frihet.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fire år gammel.

Ole Frithjof Norheim


Kronikk: Ole Frithjof Norheim, professor i medisinsk etikk ved Bergen senter for etikk og prioritering, Universitetet i Bergen (UiB). Leder av Bioteknologirådet

DEN NYE Smittestopp-appen gir Folkehelseinstituttet kunnskap om hvordan personer beveger seg i samfunnet. Anonyme data kan gi statistikk på hvor mange som har vært for nær hverandre i 15 minutter eller mer, hvordan sosiale mønstre utvikler seg over tid, og om hva som skjer når reguleringer og anbefalinger endres. Brukerne av appen vil også få et varsel om de har vært i nærkontakt med koronasmittede.

På sikt håper man at appen kan erstatte eller effektivisere manuell smitteoppsporing i kommunene.

KORONAPASS. Ideen om et koronapass er ikke innført i Norge, men foreslått i flere land. Dette tiltaket krever høy kapasitet for serologisk testing i befolkningen slik at personer som er virus-negative og antistoff-positive, kan identifiseres. Disse kan utføre kritiske tjenester i samfunnet og derved redusere Covid-19-epidemiens spredning. Dette kalles interaksjons-substitusjon og kan redusere antallet interaksjoner mellom mottakelige og smittede personer.

For å få strategien til å fungere, må friske antistoff-positive personer få utstedt et slags «korona-pass» – digitalt eller på papir. Tiltaket forutsetter også at testene er presise nok, det vil si at det er få falske positive tester – og at de fleste som utsettes for smitte og overlever, faktisk blir immune.

ETISKE GRENSER. Smitte-appen og korona-pass kan potensielt bli svært nyttige folkehelsetiltak og kanskje hjelpe samfunnet ut av en nesten total nedstenging på en forsvarlig måte. Men tiltakene utfordrer også etiske grenser.

La oss se på smitte-appen først: Det er frivillig å laste ned og bruke appen. Alle data er anonymisert, samles inn fortløpende og slettes etter 30 dager. Informasjonen skal brukes av folkehelsemyndighetene, som vi har tillit til, til vårt felles beste. Løsningen er godkjent av Datatilsynet.

Mange av oss er villig til å gi vekk data til store multinasjonale selskaper som Google og Facebook. Bør vi ikke da dele data som kan redde liv?

Jeg kan ikke se mange sterke innvendinger mot denne appen i den situasjonen vi er i nå. De sterkeste innvendinger må være tilknyttet frykt for manglende datasikkerhet og risiko for fremtidig misbruk: Vi gir myndighetene et mulig verktøy for overvåking.

PERSONVERN. Et koronapass vil naturlig nok ikke være anonymt og en slik ordning vil gå på bekostning av personvernet, særlig i forholdet mellom arbeidstakere og arbeidsgivere. Å gi opp retten til personvern i dette tilfellet, betyr å offentliggjøre, eller i det minste å informere andre, inkludert arbeidsgivere, om status som immun eller ikke.

Ettersom det er lite eller ingen stigma tilknyttet Covid-19-sykdommen, kan det å gi opp personvernet i dette tilfellet, være en liten kostnad sammenlignet med betydelige gevinster for andre. I mange land er dette problemet allerede regulert i lovverk tilknyttet smittevern.

Beskyttelse av personvernet mot arbeidsgivere og forsikringsselskaper vil være mye viktigere hvis smitten viser seg å gi ettervirkninger og komplikasjoner. Hvorvidt det å oppgi personvernet i en krise, kan føre til en uthuling av denne retten for alltid, må vurderes nøye. Av disse grunnene bør ikke smitte-appen eller koronapasset være obligatoriske tiltak. De bør kun brukes i en kort periode, og det må være lett å tre ut av ordningen etter eget ønske.

FINNES BEDRE ALTERNATIVER? Det aller viktigste etiske spørsmålet gjelder fordeling av goder og byrder med disse strategiene. Forskere over hele verden prøver nå å forutsi forløpet av epidemien og evaluere de beste tiltakene. For alle alternativer må det foretas vanskelige avveiinger mellom sparte liv og sosiale, emosjonelle og økonomiske kostnader som påføres alle: barn, ungdommer, psykisk syke, arbeidstakere, arbeidsgivere, små bedrifter og store organisasjoner.

Tiltakene rammer særlig sårbare grupper. Uansett hva myndighetene gjør for å dempe epidemien, må det prioriteres mellom upopulære alternativer.

Etter min mening er langvarig nedstenging av samfunnet – med store kostnader for alle, og særlig de dårligere stilte – et dårligere alternativ enn gradvis oppmyking i kombinasjon med klassiske tiltak som utbredt testing, smitteoppsporing, råd om hygiene og avstand mellom folk.

I denne pakken av tiltak vil antakelig smitte-appen og interaksjons-substitusjon være samfunnsnyttige tiltak som ikke koster mer enn vi kan tåle – og som i liten grad går utover de dårligst stilte. På kort sikt må, i denne spesielle situasjonen, lette inngrep i personvernet vike.

INDIVID MOT SAMFUNN? En etisk vurdering må vurdere og balansere samfunnsnytte opp mot personvern og individuell frihet. Men dette er ikke bare et spørsmål om å veie individuelle rettigheter mot kollektive goder. Samfunnet, det er oss, og vi drar alle nytte av den dugnaden det norske folk har bidratt til de siste ukene.

Vi kan også ha en etisk plikt til å bidra til folkehelsen ved å beskytte andre, for eksempel ved å dele helsedata om oss selv – hvis det skjer på en sikker måte. Mange av oss er villig til å gi vekk data til store multinasjonale selskaper som Google og Facebook. Bør vi ikke da dele data som kan redde liv?

Dagens Medisin 08/2020, fra Kronikk og debatt-seksjonen

Powered by Labrador CMS