Nå trenger vi et vern for de enslige og deres pårørende

Kronikk: Anita Vatland, daglig leder i Pårørendealliansen og styremedlem i EuroCarers

VI ER MANGE som har latt oss opprøre over skjebnen til Arnfinn Nyhagen i Grue kommune. Det er nesten ikke til å tro at et menneske i Norge skal oppleve å leve under slike elendige forhold over tid, hvor «alle» ser det, men «ingen» gjør noe.

Det er skrevet bekymringsmeldinger og sendt inn anonyme meldinger, en engasjert fastlege har forsøkt å ta affære, ansatte reagerer, men ingenting skjer. «Alle» vet, men «ingen» handler.

KONSEKVENSER AV LOVBRUDD? Pårørende, som bor et stykke unna, trodde at deres bror og onkel fikk forsvarlig hjelp. Da de fikk se status i boligen etter hans død, fikk de sjokk. De bebreider seg selv for ikke å ha fulgt opp Arnfinn, som selv sa han hadde det bra. Ingen varslet dem om hvordan han hadde det.

Statsforvalteren har funnet at kommunen har brutt loven i elleve av fjorten tilsyn – over tiår. Brutt loven, la meg gjenta det. For når pårørende melder Arnfinns sak til politiet, henlegges den fordi Statsforvalteren allerede har gransket lovbruddene. Dermed får ikke lovbruddene konsekvenser.

Hvor er vernet for de enslige og pårørende? Det er innlysende at mange reagerer når slikt ikke får konsekvenser. Vi kan også vise til lignende sak, presentert via NRK-programmet Brennpunkt: «Hvorfor døde Anne?» 

Det handlet om en psykisk syk kvinne som lå død i et strømløst hjem i over tre uker før noen oppdaget det. Og uten konsekvenser for kommunen her også.

SAMTYKKESKJOLD. Prosessen forut har vært den samme: Personen motsetter seg hjelp. Tjenestene er der og «alle» ser at det ikke går bra, men «ingen» griper inn før det ender fatalt.

Samtykkekompetansen kan brukes som samtykkeskjold for å la være å gjøre noe når det kognitive kan hindre innsikt i eget beste, slik Horn og Wetterberg peker på i et innlegg i Dagens Medisin: Personer kan gå under, men «ingen» griper inn. «Ingen» stilles til ansvar for å rette opp de feilene som er begått. Kommunen skal «rydde opp selv».

Hvilke signaler sendes man her ut om sikkerhet og vern for enslige, eldre og pårørende? 

KOMMUNAL RØD-KNAPP? Vanlige folk kan ikke forstå at kommuner får leve med tilsynsrapporter som eneste «straff» for at mennesker forkommer under deres ansvar og åsyn. I fremtiden kommer det til å bli langt flere enslige og eldre i ulike sårbare tilstander. Pårørende bor ikke alltid i nærheten – og må stole på systemet. Derfor må kontrolltiltak kobles inn og forhindre at det skjer slike saker med så tragisk utfall. Vi må som samfunn lage et bedre vern for å forebygge dette.

Vi etterlyser en «Rød knapp» eller nødbrems; en plikt for kommunen til å reagere og handle når det er mottatt et bestemt antall meldinger om en person i fra tjenesten.

«LEX SARA». En slik nødbrems-plikt kan forankres i en forskrift eller en lovendring i Kommuneloven. Her kan vi vise til «Lex Sara»-instruksen, som kom i Sverige i 1999, med en forsterkning i 2011. En slik forskrift plasserer tydelig et ansvar for å ta grep i kommunen.

Kommunene må rapportere hvor mange «Lex Sara» tilfeller de har. Pasientombudet i Innlandet har etterlyst at kommunen ikke selv meldte inn saken til deres kontor.

Dette kan en «Lex Sara»-forskrift bidra til, ved at kommunene må rapportere i en meldeordning om hvor mange slike tilfeller de har hatt i løpet av et år, fremfor å vente på mulige tilsyn eller klager fra pårørende. Kommuner som melder gjentatte ganger, må kanskje på en «administrativ liste» i Register om betinget godkjenning og kontroll (Robek), for å bli fulgt opp. I dag settes de under såkalt Robek-administrasjon når økonomistyringen er dårlig og budsjettoppfølgingen er mangelfull. De samme tiltakene bør gjelde for alvorlige lovbrudd på helse og omsorgsfeltet.

INGEN FLERE HENDELSER! Det er ikke gitt at alle kommuner er i stand til å endre seg selv, uten oppfølgingsprogram som medfører endringer i handlinger og holdninger. Prat fra ordførere og nedsatte arbeidsgrupper holder ikke som kriterier.

Som samfunn må vi agere og innføre kontrollpunkter for å forhindre at eldre mennesker og andre forkommer mens «alle, noen og enhver» ser på, men «ingen» gjør noe. Det må være en forpliktelse at noen har og tar ansvar. Hvis kommunene ikke klarer sine forpliktelser, må de under statlig oppsyn inntil alt er orden. Det er ikke alltid at man evner å rydde opp i eget hus selv.

«Lex Sara» fikk navn etter en ansatt som varslet. Av respekt for hva som har skjedd med et medmenneske, og som en markering av et vendepunkt, kunne vi nå innføre «Lex Arnfinn» – slik at livet hans får bidra til en verdifull endring for oss alle.

Fred over Arnfinn Nyhagens minne!

Ingen oppgitte interessekonflikter