Er det mulig å forebygge spiseforstyrrelser?

Det finnes ikke ett eneste dokumentert, forebyggende tiltak mot spiseforstyrrelser som er organisert av det offentlige her i landet, men det offentlige Helse-Norge synes ikke å ta det enorme samfunnsproblemet på alvor.

Publisert
Therese Fostervold Mathisen

Kronikk: Therese Fostervold Mathisen, førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold og leder av Norsk Forening for Spiseforstyrrelser (NSFSF) og
Jorunn Sundgot-Borgen, professor ved Norges Idrettshøgskole og medlem av NSFSF

Jorunn Sundgot-Borgen

I FORRIGE UKE kunne vi lese i mediene om en urovekkende utvikling når det gjelder forekomst av spiseforstyrrelser blant ungdom. For første gang på 20 år er en ny systematisk dokumentasjon foretatt, og den viser at forekomsten av anorexia nervosa er syv ganger høyere, og at én av fem ungdommer over 16 år – uavhengig av kjønn – er i risiko for å utvikle spiseforstyrrelser.

Tilsvarende er det nylig dokumentert økt forekomst av spiseforstyrrelser blant ungdom mellom 13 og 16 år etter covid-pandemien, omtalt i Dagens Medisin.

BEGRENSET LIVSKVALITET. Spiseforstyrrelser utgjør en alvorlig gruppe psykiske lidelser. De fleste har én eller flere tilleggslidelser; og de mest typiske er tvangslidelser, depresjon, angst og forstyrrelser i metabolsk helse. For svært mange blir lidelsene så vanskelig å håndtere at dette begrenser deres livskvalitet og sosiale funksjonsevne.

I tillegg til personlig lidelse kommer samfunnskostnadene. En rapport viser at behandling av spiseforstyrrelser årlig koster samfunnet 26 milliarder kroner. Tallet inkluderer ikke behandlingsutgifter relatert til tilleggslidelsene. Rapporten og disse førstnevnte forekomst-publikasjoner understreker det som klinikere, pasientgruppen og pårørende – fortvilt i lang tid – har belyst: Pågangen til behandlingsapparatet er økt, og det er vanskelig å få tilgang til behandling. I rapporten fremkommer det at kun én av fem personer med spiseforstyrrelser får behandling, og ofte er det (lav) kroppsmasseindeks (KMI) som avgjør om du får tilgang til det profesjonelle hjelpeapparatet, eller ikke.

Spiseforstyrrelser utgjør en alvorlig gruppe psykiske lidelser, og for svært mange blir lidelsene så vanskelige å håndtere at livskvalitet og sosiale funksjonsevne begrenses

HVOR ER STATSRÅDEN? Det offentlige Helse-Norge synes ikke å ta dette enorme samfunnsproblemet på alvor, for det finnes ikke ett eneste dokumentert, forebyggende tiltak organisert av det offentlige i Norge.

Spiseforstyrrelser rammer et altfor høyt antall unge. Det er lidelser som kommer med høyt lidelsestrykk, lang varighet dersom tidlig innsats ikke ytes, og dessuten er det knyttet til høy dødelighet.

ER FOREBYGGING MULIG? Det finnes noen få, dokumenterte forebyggingstiltak som demper risikofaktorer for spiseforstyrrelser. Dette er ikke tiltak som anvendes bredt i målgruppene –unge mennesker – i dag, og de er heller ikke etterspurt av det offentlige. Ett livsmestrende tiltak som de siste årene er innført i de norske skolene, er faget «Folkehelse og livsmestring».

Faget beskriver blant annet at «utvikling av et positivt selvbilde og trygg identitet er særlig avgjørende for god fysisk og psykisk helse, og målet er å bidra til å styrke de unges evne til læring, selvstendighet og mestring.» Og til tross for at Ungdata-undersøkelsene peker på at stress, skoleprestasjoner og kroppspress/utseendefokus er av de største mentale helseutfordringer, er det lite dokumenterte teknikker som anvendes i det omtalte faget, som kan fremme selvbilde og motvirke kroppspress. Faktisk ser vi ingen dokumentasjon foreligge fra dette faget, til tross for at det årlig tildeles store statlige beløp for å beholdes.

Bruk av stordata for å se på sammenhenger, gir ikke svar på direkte effekter av enkelttiltak, slik det kan se ut til at dette faget skal evalueres. Snarere foreligger det svært kritiske kommentarer og evalueringer, og også dokumentasjon på manglende effekt fra noen av de teknikkene (mindfullness) som har vært anvendt i dette faget.

NÅ ER DET ALVOR. Det har vært satt søkelys på spiseforstyrrelser i ulike arenaer den siste tiden. I ulike medier har vi lest om den oversette spiseforstyrrelsen; om urovekkende høy forekomst av spiseforstyrrelser i idretten, som utløste offentlig krav om en handlingsplan og generelt økt etterspørsel og behandlingsbehov.

Dokumentasjonen som foreligger nå, understreker alvoret med hensyn til forekomst, utilstrekkelig behandlingstilbud og manglende forebyggende tiltak.

NY KUNNSKAP. Helseministeren kan få gode svar 7.–9. september. Da avholdes Den nordiske kongress for fagfeltet spiseforstyrrelser – i Oslo. Kongressen tiltrekker seg interesserte fra alle samfunnslag, inkludert brukerorganisasjoner og pårørende, og har deltakelse fra den ypperste kompetanse i verden innen forebygging og klinisk behandling av spiseforstyrrelser – og Nordens fremste klinikere og forskere.

I år er det overordnede temaet meget treffende: «Fra forebygging til tilfriskningsprosessen» («From prevention to recovery»). To av hovedtalerne har søkelys på forebygging og peker på politiske, nødvendige grep som må tas for å bedre kunne forebygge disse alvorlige lidelser, og om effektive dokumenterte forebyggingstiltak som over 20 år har vært utprøvd i USA og delvis i Europa. De to andre hovedforeleserne vil fokusere på tilfriskning fra spiseforstyrrelser:

  • Hvilke prosesser fremmer god effekt i behandling,
  • hvordan definerer kliniker eller pasient definerer det å bli «frisk», og
  • hva er sjansen for å oppnå varig behandlingseffekt fra spiseforstyrrelser.

I tillegg kommer alle inviterte og påmeldte formidlingsbidrag fra klinikere, forskere, studenter og brukerorganisasjoner.


Oppgitte interessekonflikter: Artikkelforfatterne har verv i Norsk Forening for Spiseforstyrrelser (NSFSF), som arrangerer Den 13. nordiske kongressen om spiseforstyrrelse.

Powered by Labrador CMS