Å snakke om selvmord kan redde liv

I Norge dør omtrent 600 mennesker av selvmord hvert år. Heller ikke i fjor gikk antallet dødsfall ned, og også denne sommeren har mediene fortalt sterke historier fra pårørende og mennesker som ikke får hjelp. Kan kommunikasjon hjelpe?

Publisert
Bente Aae

JOBBHELSE-KOMMENTAREN: Bente Aae, kommunikasjonsdirektør i Helse Vest

SELVMORD ER et stort folkehelseproblem. Man antar at mellom 3500 og 7500 personer forsøker å ta sitt eget liv årlig. Bak tallene er enkeltmennesker, med sine pårørende, venner, kolleger og naboer – det angår oss alle.

I 2018 banket det på døra til Helse Vest. Nettverket «Velg å leve», som besto av fagfolk innen psykisk helsevern på Vestlandet, hadde over tid jobbet med åpenhet rundt selvmord. Mange skal – og må – snakke med behandler, men ofte hjelper det også at omgivelsene bryr seg, at partneren din spør eller at venner tar praten. Fagfolkene ville øke forståelsen for at det er viktig å snakke om selvmord i en større satsing.

TYDELIGHET. I Helse Vest har vi erfaring fra store kampanjer om organdonasjon, hjerneslag, pasientsikkerhet og mer. Når vi snakker om kampanjer, snakker vi om tydelighet, de store virkemidlene, større ressurser og forventninger til effekt, enten det dreier seg om å øke kunnskap, endre holdninger eller om å få flere til å agere – for eksempel «Hvert sekund teller – ring 113 ved mistanke om hjerneslag».

Initiativet som nå kom, var absolutt og minst like viktig som de nevnte, men refleksen sa at dette var litt skummelt farvann: Var det ikke en stor risiko for at mye oppmerksomhet kunne utløse flere forsøk og dødsfall?

Kampanjen skulle bidra til å bryte ned stigma, og skape forståelse for at det ikke er farlig å snakke åpent om selvmordstanker

Svaret fra initiativtakerne var fortsatt at tvert imot, det hjelper faktisk å snakke om dette. Likevel synes vi fremdeles at vi var ganske modige da vi bestemte oss for å bruke de store flatene for dette budskapet.

FAGLIG FORANKRING. Aller først samlet vi en arbeidsgruppe med fagfolk fra psykisk helsevern og kommunikasjon i helseforetakene i vest, brukerrepresentant og det regionale ressurssenteret om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS Vest). Vi inviterte med oss Nasjonalt senter for selvmordsforskning- og forebygging (NSSF). Vi samlet fakta og så til erfaringer fra andre, blant annet fra Island og Storbritannia – og til det gode arbeidet som allerede var lagt ned i sykehusene. Budsjettet falt på plass. Det var ikke uten til dels kraftige diskusjoner, men til slutt hadde vi en omforent plan.

Konseptet skulle ha god forankring i fagmiljøene. Dette var fundamentet og forutsetningen for informasjonsarbeidet som rettet seg mot et større publikum videre. Kommunikasjon og involvering i faglinjene var nøkkelen. Vi laget en egen ressursside på nett, NSSF tilbød e-læringskurs, og kommunehelsetjenesten og fastlegene fikk informasjon. Rogaland fylkeskommune ble en del av kampanjen, og interesseorganisasjoner og flere kommuner ville være med på å dele det vi gjorde.

SNAKK OM DET! Det var særlig tidlig støtte og hjelp vi satte søkelys på. 62 prosent av dem som begikk selvmord, hadde ikke vært i kontakt med psykisk helsevern i løpet av det siste året før de tok livet sitt, jamfør en registerstudie fra 2016. Mer enn en tredel av alle som begikk selvmord, var i kontakt med fastlegen sin måneden før selvmordet – og de snakket ikke om selvmordstankene de hadde, følge en registerstudie fra 2018. Fagfolk i hele linja måtte altså være involvert.

Så skulle budskapet deles med befolkningen. De fleste selvmord registreres i aldersgruppen 20 til 60 år, og de fleste er menn. Dem ville vi nå gjennom folkene rundt dem. Kampanjen skulle bidra til å bryte ned stigma, og skape forståelse for at det ikke er farlig å snakke åpent om selvmordstanker, og hvor viktig det er å ta den potensielt livreddende samtalen. Opplysning om at det er hjelp å få, og hvor hjelpen er å finne, var også et viktig budskap: «Snakk om selvmordstanker – det kan redde liv».

Siden da har vi kjørt kampanjen i to omganger. Vi lærte av den første og forbedret tiltakene til den neste.

BØNN OM ÅPENHET. Ressurssiden på nett gjaldt også befolkningsinformasjon, og man finner det samme på helsenorge.no fremdeles. Mediene publiserte saker der fagfolkene hadde en klar stemme. Vi satset på filmer; først en, så flere. Kjente personer var med, som Maud Angelica Behn, Kristoffer Joner, Myra, Marco Elsafadi, Aleksandra Gjerpen og Erik Thorstvedt – og de appellerte til åpenhet om selvmordstanker.

Filmene ble delt i sosiale medier - og vekket stort engasjement. Videoene nådde for eksempel nesten to millioner brukere på Facebook. Det var boards i de største byene på Vestlandet og annonser i nettavisene. Noen sykehus arrangerte foredrag om temaet.

STØRRE FORSTÅELSE. Måling var viktig: Visst var vi modige, men virket det vi gjorde? Vi evaluerte løpende det vi kunne internt og iverksatte også egne befolkningsundersøkelser før og etter kampanjeperiodene. Informasjonen hadde effekt. Nærmere 400.000 vestlendinger fikk med seg kampanjen.

Gjennom perioden så vi en liten oppgang i forståelsen av at det er viktig å snakke om selvmord, og trenden sa at mange var mer mottakelige for informasjon om selvmordsforebygging nå enn for få år siden.

VIKTIG LÆRING. Oppsummerer vi læringen i to korte punkter, så er det å spisse budskapet enda mer for å nå menn og unge fremover og å involvere flere aktører – også utover helsetjenestene.

Det virkelige målet, å redusere antall selvmord, er vanskelig å måle. Holdningsarbeid tar lang tid og krever fortsatt satsing. Kunnskapen om hva som virker av kommunikasjonstiltak, er bedre. Vi har et godt utgangspunkt for arbeidet som nå gjøres videre i regi av NSSF og Helsedirektoratet.

Snakk om selvmordstanker – det kan redde liv.


Dagens Medisin
, fra Kronikk- og debattseksjonen i 09-utgaven

Powered by Labrador CMS