Koronautvalget kunne tatt hardere i
Det viktigste er ikke nødvendigvis hva man gjør i en krise, men den adferden som bygger tillit til hverdags, altså utenom krisene.
KORONAUTVALGET ANBEFALER at kommunikasjonsplaner i fremtidige kriser bør bygge på prinsippet om åpenhet. Det er ikke nok å lage kommunikasjonsplaner i kriser. Tilliten vi trenger bygges best utenom kriser. Høy tillit i starten av en krise gir grunnlaget for den åpenheten om usikkerhet og diskusjoner som har vært en del av myndighetenes kommunikasjon under pandemien i Norge.
WHO presenterte i 2017 en veileder for kommunikasjon ved folkehelsekriser. Veilederen slår tidlig fast at det å bygge tillit er sentralt for god krisekommunikasjon, og oppsummerer åtte faktorer som bidrar til dette:
1. Synliggjøre usikkerheter i budskapene, inkludert i framskrivninger og advarsler
2. Være åpne/transparente og ikke skjule negativ informasjon, slik som dødsfall
3. Være raske med å formidle informasjon og tiltak
4. Gjøre vitenskapelig kunnskap lett forståelig
5. Innhente innspill fra befolkningen og legge til rette for dialog
6. Sikre samhandling mellom helsemyndighetene og media, med enhetlige budskap
7. Unngå hyppige endringer i informasjonen og ulike budskap fra de ulike aktørene
8. Benytte flere kommunikasjonsplattformer
Vi kunne ha dummet oss ut ved å forsøke å skjule uenigheter, eller ved å være skråsikre og ikke innrømme at vi hadde tatt feil.
Jeg syns det er spesielt spennende å se på punktene 6 og 7 i lys av våre erfaringer fra koronapandemien. Det var nemlig ikke alltid enhetlige budskap, og hyppige endringer ble ikke unngått. Bidro det til mindre tillit? Jeg tror ikke det. Mye tyder snarere på at vi tålte godt at det var åpne uenigheter aktørene imellom, om tolkninger av kunnskap og risikovurdering. Kanskje det til og med bidro til å øke befolkningens forståelse for og tilgang til kunnskap i rask utvikling.
Erfaringene våre er gyldige for Norge
Jeg skynder meg å presisere at erfaringene i Norge kun gir grunnlag for å si noe om krisekommunikasjonen i Norge. Det kan være slik at kommunikasjonsprinsipper som – til tross for at de er evidensbaserte – ikke alltid er formet for å passe alle.
TILLIT. Jeg tror de norske erfaringene ikke først og fremst skyldes kommunikasjonsstrategier som ble utarbeidet under krisen, men snarere kan tilskrives den høye tilliten vi hadde til hverandre og våre myndigheter i dette landet før pandemien. I dette ligger mye, blant annet folks forventninger til ryddige og transparente prosesser og en presse som jobber for å skaffe seg selv og befolkningen kunnskap som lar seg forstå, og som ser på myndighetene med et kritisk blikk. Tilliten før krisen var et godt og nødvendig utgangspunkt for vellykket krisekommunikasjon. I FHI har vi investert i den tilliten gjennom flere år, med å være åpne om faglige diskusjoner både internt og mellom oss og andre aktører. Vi har også valgt å bruke mange fageksperter som talspersoner i mediene, fremfor å skulle fremstå med én stemme. Dette har ikke kommet helt gratis; Vi har fått kritikk for doble eller utydelige budskap, faglige uttalelser andre er uenige i, og mange av våre fagpersoner må bruke av sin tid på formidling i tillegg til faglig fordyping.
Det var ingen selvfølge at vi skulle bidra til å forvalte tilliten godt. Vi kunne ha dummet oss ut ved å forsøke å skjule uenigheter, eller ved å være skråsikre og ikke innrømme at vi hadde tatt feil. Så lenge det er faglig utvikling vil det være ulike ståsteder og ulike milepæler i den faglige erkjennelsen. Det kan rokke ved tilliten til de gode prosessene å forsøke å skjule eller bortforklare dette.
ÅPEN UENIGHET. I FHI har vi diskutert med oss selv, med andre etater og med egen regjering. Noen har avblåst pandemien i tidligste laget, vi har vært for bekymret, vi har publisert uferdige matematiske modeller og vi har gitt råd som var vanskelige å forstå for mange.
Mange vil mene at både feil, faglig uenighet og usikkerhet er sunnhetstegn i en situasjon der vi har et raskt utviklende kunnskapsgrunnlag. Men det er ikke alltid enkelt å se hvor grensen går, mellom gode diskusjoner og ødeleggende sprik i råd om tiltak.
Åpenhet om faglig uenighet og feilvurderinger kan også bidra til ulik tolkning av smittevernstrategien, og dermed tvetydighet i råd. Hvis det fører til at folk blir usikre på hva de bør og skal gjøre, kan det skade folkehelsen. Ved uenighet om risiko og tiltak, blir det derfor ekstra viktig å hele tiden kommunisere de rådene befolkningen skal følge, tydelig og på en måte som skaper forståelse og etterlevelse i befolkningen. Dermed er det også vårt ansvar i myndighetene å følge den strategien som til enhver tid er fastlagt, for å bidra til klare råd og dermed stor grad av etterlevelse av tiltak.
ÅPENHET. Samtidig vil åpne fagdiskusjoner invitere befolkningen inn i det rommet der usikkerheten og diskusjonene har plass. Det kan bidra til aksept for usikkerhet og hyppige endringer – og til tillit til at myndighetene ikke holder negativ eller vanskelig informasjon skjult. Dette fordrer at det er høy tillit til at myndighetene vil befolkningen vel og fatter beslutninger som til enhver tid er fundert på best tilgjengelig kunnskap. Det viser seg at mange tok imot invitasjonen, og våget å være i det rommet sammen med fagekspertene og helsemyndighetene.
Regjeringens koronautvalg har denne anbefalingen knyttet til tillit og åpenhet: Kommunikasjonsplaner i fremtidige kriser bør bygge på prinsippet om åpenhet som en tillitsbyggende faktor.
Anbefalingen er for snever og lite ambisiøs. Den handler kun om hva man bør gjøre i kriser, og omtaler ikke det kanskje viktigste, nemlig den adferden som bygger tillit til hverdags, og altså utenom kriser. Det er en viktig del av landets beredskap at myndighetene bestreber seg på åpenhet om arbeidsprosesser og vurderinger i årene fremover, både i og utenom kriser. Da sitter det i ryggraden og faller oss naturlig også i ekstraordinære situasjoner. Dette burde være det aller viktigste kommunikasjonsrådet fra koronautvalget til alle landets myndigheter og etater.
Ingen oppgitte interessekonflikter
