Steinar Thoresens blogg

Post Arendaluka: Håp eller nettverksblues?

Denne artikkelen er mer enn fire år gammel.

Steinar Thoresen

Steinar Thoresen jobber som ekstern konsulent for Merck Oncology og er medisinsk direktør i NordicRWE. Thoresen er lege med spesialisering i patologi og epidemiologi og har tatt en doktorgrad innen brystkreft. Han var tidligere leder for nasjonal kreftscreening ved Kreftregisteret, professor ll ved UiB 1999-2013 og medisinsk direktør i Abbvie frem til våren 2019.

Arendalsuka er over og arrangøren melder om rekord både i antall besøkende og antall arrangement. Det ble akkurat passe kaotisk som som vanlig, men ingen snakker om å flytte arrangementet til et større sted. Den uformelle tonen og muligheten til å komme «tett på» aktørene er nettopp det som gjør arrangementet i sørlandsbyen så populært.
Men kom vi dit vi ønsket, eller er det post Arendalsuka med nettverksblues?

I disse dager oppsummerer og evaluerer mange frivillige organisasjoner, politikere og næringslivsaktører effekten av å være på Arendalsuka. Det vurderes vekting av saker på hovedprogrammet og signalene derfra. Personlig synes jeg det var litt forstemmende at det var debatten om bompenger som dominerte partilderdebatten. Alt mens kloden snart brenner opp av vårt store forbruk.
Hva så med vår egen helse-arena? Klarte vi å ta debattene videre, eller ble det bare en reprise av tematikken og spørsmålene som går igjen på arrangementene i og utenfor Oslo-gryta?
Jeg mener bestemt at helsearrangementene på Arendalsuka har utviklet seg positivt med økt oppmerksomhet om verdien av offentlig-privat samarbeid, innovasjon og hva som skal til for å utvikle en norsk helsenæring. I år var det langt flere arrangementer hvor private og offentlig virksomheter samarbeidet og dialogen var mer løsningsorienterte. Det var også gledelig å registrere en bredere deltakelse fra offentlig myndigheter og helsepolitikere i debatter. Endelig ser det ut som vi har beveget oss opp av skyttergravene og har begynt å snakke sammen!

Selv om verdien av offentlig-privat-samarbeid og tillit var et ord som gikk igjen på mange av helsearrangementene, er det fortsatt skjær i sjøen. Ett av disse ble jeg minnet om etter å ha fulgt et møte hvor det fra myndighetsståsted ble gitt uttrykk for det jeg oppfatter som et utdatert syn på kliniske kreft-studier og kravene til disse. Det ble hevdet at klassiske fase 3-studier er det eneste gangbare.


Hvorfor er det krevende dersom myndighetene skulle legge et slikt syn til grunn når de vurderer om norske pasienter skal få tilgang til moderne kreftlegemidler?
Norge er blant de siste landene i EU til å godkjenne nye kreftmedisiner. Vi har ikke en anbudsordning som fremmer innovasjon. Vi ser ikke en ønsket økning i antall kliniske kreftstudier. Tilgang til early access-programmet (compassionate use) har stoppet opp på grunn av vedtak i Beslutningsforum.
Et kjernemoment i offentlig fianansiering av kreftlegemidler er hvilke krav myndighetene stiller til dokumentasjon. Hver gang Beslutningsforum sier nei til et legemiddel begrunnes det hovedsakelig med at legemidlet er for dyrt og/eller at data er for dårlig dokumentert. Det må være et tankekors at bare prisen er lav nok, vil myndighetene godkjenne er kreftlegemiddel. Selv om data da er tvilsomme. Det er et underlig ståsted?
Men hva om myndighetene stiller krav til data som ikke finnes, fordi pasientgruppen er for liten eller fordi det er uetisk å gjennomføre studien?

Tiden hvor myndighetene i vurdering av effekt, sikkerhet og kostnadseffektivitet av et legemiddel kun burde lene seg på klassiske fase tre-studier er forbi. I en klinisk hverdag hvor behandlingen i stadig større grad går mot persontilpasset medisin, vil ikke større fase 3-studier alltid være tilgjengelig på samme måte.

Helsemyndighetene og klinikere må derfor få tilgang på andre effektdata for å kunne ta stilling til om et legemiddel har effekt og til hvilke pasienter man skal tilby dette. Dette er data det er mulig å få tilgang på gjennom Norges anerkjente Kreftregister og gjennom bruk av kunstig intelligens. Det forutsetter imidlertid at myndighetene er villig til å vurdere denne type data og erkjenner at data fra fase 3-studier ikke alltid er mulig å fremskaffe i utvikling av moderne kreftbehandling. Dette kan også åpne for andre finansieringsmodeller.
Mye var bra under Arendalsuka. For at vi skal kunne sikre et bærekraftig helsevesen og best mulig kreftbehandling må vi imidlertid holde trykket oppe på noen sentrale områder. For kreftområdet innebærer det et dypdykk i datakvalitet, tilgjengelighet og muligheten for å gjennomføre studier for å kunne vurdere effekt, sikkerhet og kostnadseffektivitet på nye måter.
Bare gjennom samarbeid, kan det offentlige og legemiddelindustrien se på dokumentasjon for helsegevinst med nye øyne. Kun dersom Arendalsuka vil kunne være grobunn for slike debatter også i tiden framover, vil lobbyuka på Sørlandet kunne ha reell verdi for norske kreftpasienter.

Powered by Labrador CMS