På hjemmebesøk i 2019 - en leges fortelling

Ny teknologi er med på å utfordre og endre hvordan det er å være lege og pasient. Tjenesteinnovasjonen skjer nå raskere enn på lenge, i takt med endrede forventninger og behov hos pasienter, så vel som helsepersonell. Diskusjonene går landet rundt, og media følger utviklingen tett. Det er stor positivitet og interesse for "nye legekonsepter", men også en del misforståelser.

Det er mange som lurer på hvordan vi jobber og hvordan «legehverdagen» er. For å gi et lite innblikk i dette lar jeg min kollega og lege Nicolai Klem fortelle om sin hverdag:

"Selv om hjemmebesøket er kjent for de fleste, så representerer Hjemmelegene en helt ny måte å jobbe som lege. Så hvordan er det å dra hjem til pasienter på hjemmebesøk i 2019, og hvordan fungerer det egentlig? Bli med i bilen, når jeg drar på hjemmebesøk en tidlig morgen.

Tidlig torsdag morgen kl. 06:30 kommer bestillingen inn på mobilen. Jeg logger meg på og finner den viktigste informasjonen: Kvinne 86 år. Vondt i et ben. Bor i en leilighet i Oslo. Parkering utenfor. Oppmøte kl. 08:00. En kollega har vært hos henne tidligere.  

Jeg setter meg i bilen 07:30 og ringer pasienten. Hun gir meg lov til å sjekke journalen hennes, og hun forteller at hun selv har bestilt timen på PCen. Sprek og oppegående tenker jeg. Hun forteller også at hun kan stå på benet, men det er rødt og vondt å gå på.

Kl. 07:55 står jeg utenfor blokken og småfryser. Jeg ringer på, Tove slipper meg inn, og jeg tar heisen til 5. etasje – orker ikke å gå trapper så tidlig om morgenen. Hun lukker opp, og vi går inn i stuen. Hun har laget te til meg. Normalt pleier jeg å takke nei til dette, men hun insisterer, og teen og kruset står klart. Ja, ja, hvorfor ikke.

Tove forteller om smerter i benet, som bare har blitt verre de siste dagene. Hun er en aktiv dame til vanlig, og ville nok besøkt fastlegen vanligvis. Nå gjør benet så vondt at hun ikke klarer å gå helt til fastlegen. Hun bruker medisiner mot blodtrykket, og blodfortynnende etter et slag for flere år siden. Jeg plukker opp at hun slo den samme foten i dørkarmen for en ukes tid siden, da hun skulle forte seg ut til middag med familien. Slagskade? Infeksjon? Diagnosebildet tar form.

Hjemme hos pasienter må jeg ofte tenke litt kreativt. I dag er ikke det noe sak: sofaen er stor nok til å være undersøkelsesbenk, og Tove har på seg bukser hun lett kan dra opp over kneet. Jeg finner fram utstyret jeg trenger i legebaggen. Benet blir undersøkt, og jeg måler puls, temperatur og blodtrykk. Mistanken om infeksjon gjør at jeg tar en blodprøve – en CRP – som viser seg å være forhøyet. Benet er rødt og varmt, men utover det er Tove i god form synes jeg.

Tove har fått en hudinfeksjon i benet. Vi starter med en antibiotikakur. Hun får de første dosene av meg, mens jeg skriver en e-resept som datteren kan hente senere på dagen. Jeg pakker sammen tingene, takker for meg og ønsker Tove riktig god bedring. Minner henne på at dersom dette ikke blir bedre, så må hun ta kontakt igjen.

Ute i bilen igjen tenker jeg over hvor oppegående Tove var. Hvor fint og ryddig hun hadde det hjemme hos seg. Høres kanskje rart ut tenker du, men dette er viktig informasjon for meg. Det forteller meg at Tove har god orden på tingene, og at jeg kan sette lit til at hun vil følge planen vi har lagt sammen. Jeg fører journalen på iPaden, og gjør meg klar for neste besøk. Liten pike på 1,5 år, feber i to dager, får ikke sove. Holder seg til øret. 14 min kjøretid viser ruteveiviseren i bestillingen.

Bilen er varm og P3-morgen spiller i bakgrunnen. Det er fortsatt snø i gatene og kaldt ute, men det er lysere tider. Jeg har god tid, og straks fremme hos den lille pasienten med ørevondt. Klokken er 08:53 og jeg ringer på. Der inne hører jeg tydelig skrik og skrål, litt gråting, og noen litt tyngre føtter. Her blir det undersøkelse på gulvet, og litt lek, tenker jeg i det døren åpner seg. Dagens andre konsultasjon har akkurat startet.

Dagen etter ringer jeg Tove for å høre hvordan det går. Hun sier hun har det bedre, men hun har fortsatt litt smerter i foten. Hun tar det rolig hjemme, og både datteren og sønnen hjelper henne med matlaging. Senere kommer barnebarna på besøk.

Noen dager senere, bestiller Tove en ny time med meg. Det er nyttig både for Tove og meg at vi allerede har blitt kjent, og at jeg kjenner til problemstillingen fra sist. Hjemme hos Tove ser jeg at hun er blekere i huden, og mindre pigg. Hun halter, mer enn sist. Vi gjør samme undersøkelse på sofaen. Hun har fått feber, og selv om det røde utslettet på benet er mindre rødt, er hevelsen rundt akillessenen blitt verre, og CRPen har steget. Antibiotikaen har ikke fungert, og dette ser ikke helt bra ut, tenker jeg. Tove må på sykehuset.

Etter en kort samtale med vakthavende sykehuslege, og AMK, sender jeg Tove avgårde i en ambulanse. Infeksjonen i benet har utviklet seg til en byll bak akillessenen. På sykehuset kan de gi antibiotika intravenøst, og tømme byllen.

Tove sender meg en tilbakemelding etter besøket. Tove sier hun ble sendt hjem fra sykehuset etter en dag, med oppfølging av hjemmesykepleien. Nå venter det noen uker – eller kanskje måneder – med sårheling og gjenopptrening. Heldigvis kan både sønn og datter hjelpe til. Og barnebarna kan komme innom og gi glede og motivasjon.

Hjemmebesøk er utfordrende av og til. Men det er også spennende, og gøy. Erfaringene som vi gjør oss hjemme hos pasienter bruker vi til å forbedre tjenesten, og teknologien vi bruker. Det er en konstant utvikling for å passe på at pasientene får et best mulig tilbud. Og for at vi som leger har støtten vi trenger til å gjøre en god jobb.»

Pasienthistorier deles med samtykke.

Interessekonflikt: Nicolai Skarsgård er lege og daglig leder i Hjemmelegene, og Nicolai Klem er medisinsk ansvarlig.