Vi trenger 1000 Erik Fosse-nerder

Dagens Medisin avslører forrige uke at Oslo universitetssykehus (OUS) fortsatt sender tusenvis av henvisninger på papir. To av tre av de interne henvisningene til radiologisk avdeling skjer på papir.

Tallene er store. Ifølge avisa er cirka 13.000 av de 18.000 henvisningene som sendes månedlig papirhenvisninger. I løpet av et år blir dette cirka 150.000 papirhenvisninger.

150.000 papirhenvisninger! Det hørtes skikkelig ut som 90-tallet.

Saken blir ikke bedre når Aslak Aslaksen forteller til samme avis at Haukeland universitetssjukehus har hatt elektroniske henvisninger de siste ti årene.

Men det er ikke 90-tallet. Det er 2017. Vi lever i verden vi gjør nesten alt digitalt. I tillegg har vi politikere som har en visjon om at Norge skal bli best på “e-helse”. Det er en dårlig kombinasjon med 150.000 papirlapper som sendes via rørpost.

Det er et stort gap mellom de politiske visjonene vi har og den politiske viljen vi finner i landet for å investere i ny teknologi.

For den egentlige skandalen ligger ikke i selve sending av papirhenvisninger (hvis det er en trygg måte å sende informasjon er det i grunn ingenting imot det), men i faktum at det for lengst er mulig å sende dette digitalt. OUS har klinikere som ønsker å innføre dette, men det er ikke penger å gjøre det.

– Vi har hatt dette på ønskelisten siden vi fikk DIPS i 2014, men det har ikke helt nådd opp i investeringsbudsjettet, sier klinikkleder Hans-Jørgen Smith ved Klinikk for radiologi og nukleærmedisin.

Det er en mantra som jeg hører ofte, både fra helsesektoren og fra næringslivet. Teknologien finnes, man ønsker det innført, men et eller annet sted stopper det opp i byråkratiet. Handlingsrommet til avdelinger eller helseforetak er for lite til å reagere raskt på teknologiske utviklinger.

Det henger sterkt sammen med at organiseringen i helsesektoren er stort og komplekst. Budsjettene, it-avdelingen, klinikere og pasientene befinner seg alle i atskilte universer med temmelig ulike syn på virkeligheten. Så lenge de ikke samarbeider, vil digitaliseringen av helsesektoren ha en stor sjanse å mislykkes.

Det finnes, heldigvis, også mange unntak i Norge. Der ser vi, som i utlandet der innovasjon lykkes, et tett samarbeid mellom de ulike leddene, med en felles forståelse for gevinstene. Det betyr at klinikere har beslutningsmyndighet om den teknologien de skal bruke. Skal vi lykkes i Norge med digitaliseringen, må vi tette disse gapene.

Akkurat det er noe av de viktigste anbefalingene i Wachter Review, en rapport som er publisert av den engelske NHS. Robert Wachter, blant annet forfatter av boka “The Digital Doctor: Hope, Hype, and Harm at the Dawn of Medicine’s Computer Age”, ble engasjert av National Health Service for å lede et tungt utvalg for å vise veien videre i digitaliseringen.

Rapporten har en kraftig anbefaling å utvikle en stor gruppe “it-klinikere” (Workforce of Trained Clinician-Informaticists) med nok ressurser og myndighet å kjøre sine egne prosesser.

Digitalisering av helsesektoren har inntil nå alt for mye blitt en prosess som styres av teknologer og byråkrater. Begge grupper har en viktig rolle, men vi trenger både klinikere og innbyggere inn i denne prosessen.

Vi trenger minst 1000 Erik Fosse-nerder. Leger og sykepleiere som skjønner faget sitt og basert på en lidenskap å forbedre helseprosesser er opptatt av å få teknologi på rett plass. De må få tid til å fordype seg i teknologiens utvikling, ha tett kontakt med teknoutvikingen i it-bransjen, forskningsmiljøer og

Det er heldigvis en liten gjeng med unge teknologiinteresserte klinikere, men den er alt for liten. Øverst på listen av politiske mål for den nye regjeringen bør det stå: Å skape en gruppe med teknologiinteresserte klinikere og gi dem ressurser nok til å følge teknologuutviklingen.