Vi må få en balanse mellom innovasjon og tilgang

Det er fantastisk å være til stede under verdens største kreftkongress, ASCO, og høre nyheter som etter hvert kan bli viktig for våre pasienter.

Vi hører om studier som viser lang overlevelsestid. Det snakkes om kurer. Og i den andre enden av skalaen er det studier som viser kortere forlengelse av livet. Men de er også viktige.

Det argumenteres ofte med at «de nye og kostbare legemidlene gir kun noen få måneders ekstra levetid». Men jeg er opptatt av at disse månedene kan ha uendelig mye å si, både for pasient og pårørende. Og nye legemidler kan også gjøre livskvaliteten god de ekstra månedene.

Jeg leste nylig bloggen til Dr. Bettina Ryll, som er grunnlegger av Melanoma Patient Network Europe.

Hun ble enke etter at mannen døde av den diagnosen.

Hun skriver: Tre ekstra måneder er mye hvis du har seks måneder igjen å leve. At vi som er friske kan tenke at tre måneder er ingenting, men for en som er syk kan det bety mye, spesielt om livskvaliteten er god.

Uansett overlevelsestid eller kur: Det store spørsmålet er tilgang. Og mens vi hører fantastiske nyheter her i Chicago, er det ikke like fantastisk å tenke over det norske systemet og muligheter for tidlig tilgang til nye medisiner. Som jeg har skrevet om tidligere i bloggen her, Norge er ikke rigget for den nye generasjonen legemidler.

Persontilpasset medisin handler om små pasientgrupper. Det handler om å vite nettopp hvilke pasienter som vil ha nytte av behandlingen. Det handler i stor grad om kombinasjonsbehandlinger. Om mindre data enn vi er vant med før legemidlene godkjennes. Og legemidler med flere indikasjoner.

Og da har vi en utfordring i Norge: Vi mangler den avgjørende fleksibiliteten for å ta medisinene i bruk. One size fits all-prinsippet blir umulig fremover, dersom vi skal sikre rask tilgang, slik mange andre land klarer.

Vi kan se på Danmark, Tyskland, Belgia og Nederland. Der har de helt andre systemer – og pasientene får rask tilgang til innovasjonene.

Vi i industrien kan beskyldes for kun å se dette fra en side, men det blir feil. Vi må sørge for et bærekraftig helsevesen, noe som er opplagt mulig om vi tenker nytt.

Og mange tanker er allerede tenkt, men ikke tatt i bruk i stor nok grad. For eksempel kan si se på strategien for Sykehusinnkjøp, som de spikret i fjor. Der står det at anbud ikke skal være eneste innkjøpsmetode, men også direkte forhandlinger. Det er bra, for ved å inngå kontrakter med hver enkelt leverandør, sikrer man både raskere tilgang for pasientene, bedre budsjettkontroll – og legene får større frihet når de skal velge behandlingsløsninger.

I Danmark har innkjøper og leverandør avtale over to år. Det sikrer leverandørene bedre forutsigbarhet, noe som også kan gi bedre avtalevilkår for innkjøper.

SLV bør gjøre metodevurdering på de første to-tre indikasjonene. Dette kan brukes som basis for forhandlinger om en kontrakt.

Og ikke minst må vi få på plass gode registre, så raskt som mulig. I januar lanserte vi INSPIRE, et samarbeid mellom Kreftregisteret, Kreftforeningen, LMI med ni av våre medlemsselskaper og Inven2. Målet er å samle inn data for medikamentell kreftbehandling ved norske sykehus, i første omgang lungekreft.

Slike register gir oss mer kunnskap – noe som også kan være en fordel for presisjonsnivået i avtalene mellom leverandør og innkjøper.

Et viktig stikkord er fleksibilitet. Vi har stadig vært i diskusjoner med myndighetene om indikasjonsbaserte priser, altså at et legemiddel som er godkjent til forskjellige diagnoser prises forskjellig, avhengig av hvilken sykdom det skal brukes for å behandle.

Dette har innkjøpsmyndighetene avslått kategorisk, med begrunnelse i at det blir vanskelig å håndtere.

Men formålet med en mer fleksibel anskaffelsesmodell må være:

• Rask tilgang til innovasjoner
• Valgfrihet for pasient og lege
• Budsjettkontroll
• Forutsigbarhet for alle parter

For vi må tenke nytt. Og motargumentene kan ikke bare være at det blir vanskeligere for innkjøper. Andre land får det til.