God helse og livskvalitet til alle

Det sier FNs bærekraftsmål nr.3 som Norge er forpliktet til å jobbe for. Mandag ble det avholdt finansdebatt i Stortinget. Det er da de store utfordringene for samfunnet skal debatteres. Ikke de minste avgiftene. Stortingets oppdrag er å sikre god helse og livskvalitet til alle som bor i Norge.

Jeg brukte anledningen som helsepolitisk talsperson for Arbeiderpartiet til å ta opp det jeg mener er for svake og dårlige prioriteringer for å løse disse utfordringene.

Vi er bekymret for tilbudet til pasienten i Norge når sykehusene får strammere budsjett. Fastlegeordningen står i knestående, og det forebyggende helsearbeidet våre barn og unge trenger er oppsummert i en økning av sukkeravgiften med relativt tilfeldige utslag for sunn og usunn mat. Det er med andre ord ikke noe å skryte av.

Krf og Venstre sikret flertall for 2018 budsjettet gjennom et forlik med Høyre- og Frp regjeringen. Både i 2017 og i 2016 fikk Venstre de blåblå med på å kutte en halv milliard i sykehusene våre. Høyres lovnad om at sykehusene skulle få 12 milliarder i økning forrige stortingsperiode, ble som de fleste vet aldri innfridd. Ved årets valg droppet de å love noe som helst til sykehusene så kan de hvert fall ikke bli tatt i løftebrudd en gang til.

Men det som uansett blir stående er at dette ikke er et budsjett som gjør oss i stand til møte utfordringene med en aldrende befolkning, vekst i livsstilssykdommer, hjerte- og karlidelser, KOLS, diabetes type 2 og psykiske lidelser. Samtidig øker forskjellen mellom dem med god og dårlig helse. Hvis vi ikke begynner å bøte på denne utviklingen nå vil vi ikke klare å ta unna for sykdomsutfordringene vi vet kommer, eller for å forebygge slik vi vet må til.

Folkesykdommene knyttes hovedsakelig til mangel på fysisk aktivitet og for usunt kosthold. Og psykiske helseproblemer som følge av press, mobbing, omsorgssvikt, vold og overgrep i nære relasjoner øker blant barn og unge.

Det er godt dokumentert at forebygging, og spesielt de brede tiltakene som når ut til alle, er det som gir mest helse igjen for pengene og størst velferdsgevinst. Det er bedre for den enkelte og bedre for fellesskapet. Arbeiderpartiet har valgt å prioriterer de brede og mest effektive tiltakene, og vi betaler for det i våre forslag.

Jeg mener at en styrking på 12mrd den neste stortingsperioden vil gi ledelsen ved norske sykehus mulighet til å drive klokt lederskap og sammen med de ansatte settes i stand til drive omstilling som gir bedre pasientbehandling.

De neste årene skal store byggeprosjekter gjennomføres i alle helseregionene, det vil komme nye dyre medisiner, og det vil være et enormt behov for å investere i flere ansatte, teknologi, digitale løsninger og særlig nye IKT-systemer. 12 milliarder mer til sykehusene ville gitt en langsiktig forutsigbarhet de på fire år som er helt nødvending.

For pleie- og omsorgssektorene er det dessverre også stor uro med det stramme kommunebudsjettet høyresiden har lagt frem. Arbeiderpartiet deler bekymringen landets kommuner og ansatte i helse- og omsorgstjenestene gir uttrykk for. Vi foreslo 2 milliarder mer for å skaffe kommunene den romslighetene de er avhengig av for å yte gode tilbud til innbyggerne.

På tross av en enorm vekst i oljepengebruken, har regjeringen ikke klart å prioritere helse- og omsorgssektoren, det er fortsatt milliarder til de aller rikeste fremfor styrkning til de aller svakeste.

Hvis fellesskapet ikke stiller opp vil flere måtte betale selv, det skaper et mer todelt helsevesen. Dette er en økende utvikling vi frykter konsekvensene av fordi det betyr at mange vil falle utenfor.

Det er uakseptabelt for Arbeiderpartiet, og jeg lover at vi vil kjempe hardt i opposisjon for norske pasienter og for å forebygge at folk blir pasienter.