Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Abonnere
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Blogger


Christer Mjåsets blogg Publisert 2016-01-26

Helsefarlig lederkultur

Faksimile, DN Magasinet, 23. januar 2016

Lørdagens DN-artikkel bekrefter at Helse-Norge har et stort problem: Mange leger føler seg ikke trygge på jobb. Når skal politikerne ta et ansvar å gjøre noe med den fryktkulturen som eksisterer?

Utgangspunktet burde være ganske greit: Vi har en grunnlovsfestet rett til å ytre oss fritt, og i tillegg reguleres ytringsfriheten og varslingsplikten gjennom en rekke andre lover. For sykehus er det spesielt to man kan merke seg: Pasientene sikres at helsepersonell etter eget tiltak skal gi tilsynsmyndighetene informasjon om forhold som kan medføre fare, gjennom helsepersonelloven §17. Helsepersonellet gis rett til å varsle om kritikkverdige forhold ved arbeidsplassen gjennom Arbeidsmiljøloven §2-4. Tillitsvalgte har et særlig vern mot gjengjeldelse.

 

Likevel erfarer vi i Legeforeningen at stadig flere av våre medlemmer rapporterer om knebling og trusler fra lokal ledelse dersom man velger å stille spørsmål ved eksisterende drift, pasientbehandling eller organisatoriske forhold. Bare i løpet av 2015 var det tre fremtredende tillitsvalgte i Yngre legers forening som ikke fikk forlenget sin stilling ved hhv Oslo universitetssykehus (OUS) og Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN) fordi de snakket for høyt og for tydelig. Dette er sykehus der Legeforeningen over år har møtt på store utfordringer. Vi har i høst måttet sette ned egne satsningsgrupper med advokater for å ta unna alle henvendelsene som strømmer inn. Ikke uventet var disse sykehusene blant dem som ble trukket fram i helgens DN-artikkel om fryktkulturen som har utviklet seg i det norske helsevesenet (les den her: DN: Maktkamp på helsa løs)

 

Hvordan har vi endt opp med en slik virkelighet, og hva kan vi gjøre med det?

”Glavalag”

Det har vært en utstrakt helsepolitikk over mange år å frata legene stadig mer ansvar for drift og ledelse av spesialisthelsetjenesten. Legene tar som kjent de fleste avgjørende beslutningene i egenskap av sin spesialitet. Dette medfører at det gjøres prioriteringer for den enkelte pasient, som også har en utgiftsside. Snudd på hodet kan det sammenfattes slik en sykehusdirektør sa det for en del år tilbake:

”Legene produserer utgifter.”

Denne oppfatningen har bredt om seg og står for noe av den offensive arbeidsgiverpolitikken vi har sett mot legene de senere årene.

 

Samtidig har helsebyråkratiet est ut i veldige proporsjoner. Mellom 1997 og 2007 ble det 3400 flere administrative årsverk ved norske sykehus, og da er ikke økningen i helsedirektoratet regnet med (1). De siste ni årene har utviklingen trolig vært enda mer dramatisk. Noe av forklaringen på dette kan tilskrives helseforetaksreformen som ble innført i 2002 og som gjorde at Staten overtok driften av sykehusene. Styringsprinsipper som var inspirert av privat sektor og det som blir kalt ”New public management”, ble plutselig hverdagskost. Ved OUS etablerte man eksempelvis seks beslutningsnivåer med ledere. Det har gjort at uttrykket ”Glavalag” ofte er benyttet for å beskrive sykehusmodellen: Alle ledernivåene fungerer som støydempere for toppledelsen. Lite av det som skjer på grasrotnivå når opp i systemet. Ikke fins det gode behandlingssløyfer for avvik eller uheldige hendelser heller, noe som medfører at det nærmest er umulig å stanse noe som medisinskfaglig er uklokt for en som jobber med pasienter.

Sykehusdirektørens problem

Men det er ikke bare Glava som er problemet. Det er også noe avgjørende galt med filosofien som ligger til grunn for den norske ledelsesmodellen. New public management bygger i stor grad på Prinsipal-agent-teorien (2): Prinsipalens /sykehusdirektørens problem er at agenten/legen ikke er til å stole på fordi vedkommende alltid vil mele sin egen kake i møte med en problemstilling. Sykehusdirektøren må derfor ty til andre råd for å løse de utfordringene som oppstår, dvs. økonomer, jurister, HR-medarbeidere eller eksterne konsulenter. Denne grunnleggende mistilliten til leger i sykehus er dypt urettferdig. Min oppfatning er at leger generelt har ett klart mål for eget arbeid og engasjement: En stadig positiv utvikling av faget og pasientbehandlingen!


Vi ser jevnlig hvordan representanter for fagmiljøer står fram i frustrasjon over avgjørelser som blir tatt over hodene deres uten at de har hatt noen reell innflytelse. Men hvor mange er det som ikke tør å si i fra? Ganske mange. Og de eksemplene som det ble vist til i helgens DN-artikkel, er bare toppen av isfjellet. Det kan jeg med hånden på hjertet si etter flere år som tillitsvalgt for yngre leger.

Den brysomme fagligheten

Avdelingsleder Even Reinertsen var en av dem som turte å stå fram. Det fikk han svi for. I sommer ble han møtt med en disiplinærsak fra Divisjonsdirektøren på Gjøvik sykehus da han motsatte seg å kutte antall senger på egen avdeling. Det faglige rådet ble for brysomt for en ledelse som ønsket å få gjennomført kuttene i langtidsplanen til Sykehuset Innlandet. Geriateren Sigurd Sparr ble i 2010 truet med oppsigelse dersom han satte sitt navn på en kritisk kronikk om samhandlingsreformen i lokalpressen. Kronikken var grundig og opplysende, men Sparr valgte å trekke seg fra kronikken for å beholde jobben. Direktøren ba senere om unnskyldning og uttrykte – som i helgens DN – at man må ha ”stor takhøyde for kritiske ytringer”. Legeforeningens rikholdige arkiv fra UNN viser imidlertid at dette på ingen måte er tilfelle. Ydmykelsen av faglige representanter og tillitsvalgte fortsetter, opp til den dag i dag.

Yngre leger

De yngre legene er likevel de som rammes hardest av den ukulturen som rår. De som tør si ifra, forbigås ved ansettelser eller forsinkes i utdanningsløpet ved at man ikke får operasjoner eller prosedyrer man trenger for å bli spesialist. Det blir ikke verdsatt at man stiller spørsmål ved etablerte rutiner som lange vakter eller uforsvarlig tøffe arbeidsforhold. Det er også flere som ikke opplever at det er greit å bli gravid. Å be om tilrettelegging kan fort oppfattes som om man er lat og brysom, og da er det ikke sikkert det er jobb til deg når du er tilbake fra permisjon. Legeforeningen har ført en rekke saker for gravide inn for likestillingsombudet de senere årene og vunnet samtlige.

Likevel var det ikke en av disse kvinnelige legene som ville stille opp med navn da Dagsavisen gjorde en større sak på at ”Gravide skvises ut av jobben” i 2014. Alle vet at arbeidsgiver ikke glemmer de få som trosser dem. Og ingen vil brenne noen broer med tanke på videre karriere.

Hvem skal beskyttes?

"Arbeidstaker (les: den yngre legen) skal bevare taushet om alle opplysninger vedkommende som medarbeider blir kjent med og som kan være til skade for helseforetaket dersom de blir kjent.”

Dette sto i Spekters utkast til arbeidsavtale da faste stillinger for leger i spesialisering skulle planlegges for ett år siden. Da Legeforeningen protesterte først per brev, så i media, kalte Spekter debatten for ”storm i et vannglass”. Dette på tross av at nevnte formulering ikke bare bryter med grunnloven, men vitner om en grunnleggende misforståelse om hva all sykehusdrift faktisk dreier seg om. For det er ikke helseforetakene som skal beskyttes. Det er pasientene. OUS eller UNN kan ikke sammenlignes med Kongsberg Satellite Services eller andre konkurranseutsatte virksomheter der bedriftshemmeligheter kan være avgjørende for markedsandeler og selskapsutvikling. Samfunnsoppdraget til helseforetak er å produsere kvalitativt god og omsorgsfull hjelp til dem som trenger det, når de trenger det. Derfor er det så alvorlig at fagmenneskene i sykehus ikke får uttale seg fritt. Får de ikke det, vet ikke sykehuseier – nemlig helseministeren – hvordan han best mulig skal sikre at kvaliteten på pasientbehandlingen opprettholdes og utvikles.

 

Politisk drahjelp må til

«Ingen av de ansatte på Ringerike Sykehus har munnkurv. De kan uttale seg fritt om saker som har med sykehuset å gjøre så lenge det er korrekt det de sier».

Dette uttalte daværende adm.dir. i Vestre Viken, Nils Fr. Wisløff, til Ringerikes blad 7. september 2010. ”Hvis noen sier noe som ikke er korrekt, hva skjer med disse?” var det en som bemerket i etterkant. Wisløffs kommentar reflekterer sammen med helgens DN-artikkel et av hovedproblemene i det norske helsevesenet: Vi har en usunn ledelseskultur. Skal vi få gjort noe med dette, må vi ha politisk drahjelp. Vi trenger at politikere erkjenner at problemet eksisterer og setter det på agendaen slik at ytringsfriheten kan gjenvinnes - også for helsepersonell. For selv om helseledere snakker viktigheten av stor takhøyde og alt man kan lære av kritiske røster, så vet de fleste som jobber på sykehus at det ikke er den riktige beskrivelsen av virkeligheten.

 

Kanskje vil Bent Høie vise til at Foretaksreformen nå er under evaluering av det såkalte Kvinnsland-utvalget, og at idet blir vanskelig å forskuttere noen løsninger på det nåværende tidspunkt. Dette handler imidlertid om lederkultur og hvem vi setter til å lede våre viktigste samfunnsinstitusjoner. Ingen organisasjon er sterkere enn det svakeste leddet.

 

Trappevasken starter øverst!

 

 

(1) VG: "Slår byråkratialarm ved norske sykehus

(2) Wikipedia: Prinsipal-agent-teori

Kommentarer

  • Lege 02.02.2016 12.05.05

    Det er mange eksempler på at helsepersonell går politikernes ærende- også innenfor primærhelsetjenesten. Pasienter som trenger fysioterapi, får ikke tilgang til dette fordi politikerne skjærer ned på driftstilskudd, og fysioterapeutene bare aksepterer å avvise pasienter- hvis de er kronisk syke og ikke er i jobb. Så i realiteten er det mange pasienter som blir dopet ned på b-prep., slik at de mister førerkortet, lever med mye bivirkninger og komplikasjonsrisiko, som har vært lenge ute av yrkeslivet fordi de blir gitt opp med en gang, er lavstatus i helsevesenet og i samfunnet- og aldri har fått en sjanse. De lider og er søvnløse. Fysioterapeutene sier konsekvent nei til å la dem stå i kø- til tross for at det er pasienter som profiterer godt på f.eks. manuell behandling/tr. pkt behandling, som allerede driver egentrening og mestrer godt- så skal de ikke få den lille drahjelpen - til å få litt livskvalitet og mulighet i jobb- men dopes ned og skvises ut. Ikke mye varsling her fra fysioterapeutene, heller. Kanskje legene skulle bidra å varsle sammen med fysioterepeutene - i stedet for å beskyld pasienter for dårlig mestring- uten å snakke med dem?

  • varsler 02.02.2016 09.50.40

    Systemtro ja, det er ille når fagpersoner blir så systemtro at ikke pasienten får den mest hensiktsmessige hjelpen. Et eks. fra rusdelen, fastlege og VOP sender søknad om behandling i et spesifikt tiltak da de i samarbeid med pasient finner dette mest hensiktsmessig. Disse to er de som kjenner pasienten best. Pasient blir tilbudt plass i et av helseforetakets egne institusjoner som har en helt annen måte å arbeide på. Det blir sakt fra en fagperson i dette vurderingstemaet, personen får plass der for vi (helseforetaket) må fylle egne institusjoner først, her kom økonomien og lydighet først. Pasienten døde mens han sto i kø- dette er en stygg sak som ingen vil ta i. Det var til meg utsagnet fra denne fagpersonenkom så dette står jeg inne for og saken kjenner jeg meget godt.

  • Legevakten 01.02.2016 22.09.26

    Til lege: "The proof of the pudding is in the eating". Hvilke holdninger man har er selvsagt viktig, men enda viktigere er hvordan man forholder seg til konkrete saker.

  • Lege 01.02.2016 20.56.27

    Mjåset har mange gode historier og eksempler i de mange avsnittene og samler sammen mange saker i en grøt. Det er bekymringsfullt at et medlem i sentralstyret i dnlf kan være så vag i hva som skal til og hva han mener bør endres. Hva mener du, hvilke konkrete tiltak har du?

  • Legevakten 01.02.2016 13.24.08

    Til "varsler". Min erfaring er at noen lege-ledere er lydige mot systemet inntil det absurde, Hadde man ansatt en økonom til å holde budsjettene ville ikke vedkommende turt å overkjøre medisinske vurderinger. Den slags sperrer slipper man når økonomen er en systemtro lege. Kulturen har alltid vært at ansettelser har foregått mer uformelt enn hva som har vært vanlig i arbeidslivet. Det har sikkert vært "likes" og "dislikes" tidligere også, men jeg vil tro at faglige hensyn har vært viktig. Nå får man en kombinasjonen av lydighet til systemet og underkastelse under sjefer som er forlengst er faglig undermåls. Hvis sjefen i tillegg har tyranniske trekk (lojalitet til bedriften, og ikke de ansatte, pluss lite empati), kommer fryktkulturen. Lurer på om noen er sterke nok til å utfordre denne ledelsesformen?

  • lege 28.01.2016 14.00.51

    Kjære varsler. Uttrykket "splitt og hersk" kan kanskje halveres vedr. leger; det er min oppfatning. Legenes individualisme - og på vei opp i systemet og frem i karrieren - gjøre vel at samholdet ikke er så vanskelig å splitte- hvis det er der. Individualise og behov for å være best og komme frem her i verden står i veien for solidarisk samhold- til syvende og sist med pasientene. Så det er kanskje ikke allverdens samhold å splitte- før ledelsen kan herske? Legenes personlighet er vel til dels preget av at de må prestere og være lydige mot "sjefen". Synd at "sjefen" ikke er pasientene- men ledelsen.

  • varsler 28.01.2016 11.58.09

    Så lenge flere av våre helseforetak drives etter splitt og hersk metoden vil disse sakene komme med ujevne mellomrom. Som arbeider på gulvet og varsler har jeg fått kjent på UNN sine krefter, de elsker å sparke når folk ligger nede. Med sin splitt og hersk kultur så blir det sånn at "alle" er enige på vaktrommet og i korridorene men når saken slippes så står varsleren alene- hvorfor? "Alle" vet jo at det er livsfarlig å stikke hodet frem den indre krets får smågodt på skrivebordet fra en "hemmelig" venn og leder går gjerne inn med en kaffekopp og litt small talk ispedd syrlige kommentarer om en kollega- folk må jo leve så derfor trekker de seg inn i skilpaddeskallet sitt og frykt og splitt og herk får fortsette!

  • Lege 27.01.2016 20.36.26

    Til " Legevakten": Det var varsler fra medisinsk avdeling som ble skviset ut ved Bærum sykehus for noen år siden; dette mener jeg var en varslersak- og ikke en sak slik som det ble fremstilt- at legen gjorde for dårlig arbeid. Slik jeg kjenner saken, via legens kolleger, var dette egentlig en varslersak om div. forhold. Skal leger trues til taushet? Modige kolleger som har stått frem. Vi bør støtte dem.

  • Legevakten 27.01.2016 15.03.01

    "Bare i løpet av 2015 var det tre fremtredende tillitsvalgte ... som ikke fikk forlenget sin stilling ved hhv OUS og UNN fordi de snakket for høyt og for tydelig. Noen som vet hvordan det er på andre sykehus? Ahus??

  • Lege 27.01.2016 14.34.49

    Legene er jo en del av ledelses- og byråkratukulturen, selv- som en del av sin karriere. At Dnlf ikke sier så mye, sentralstyret stemmer for i saker hvor resultatet er effektivitet f.eks. på bekostning av taushetsplikt, personvern, pasientautonmoi osv. er ikke noe nytt. Legene er vel seg selv nærmest- på vei i sin karriere. Og det lønner seg ikke å si noe; det kan til og med være farlig. Legestanden er vel ikke kjent for å stå sammen med pasientene og pasientforeningene deres- solidarisk og idealistisk- selv om det er mange hederlige unntak, f.eks. i Helsetjenesteaksjonen. Leger er ofte individualister og preget av ville bli best- noe som gjør dem lette å splitte og herske over. Så vi må alle stille oss selv spørsmålet om hvor mye vi har gjort sammen med andre for å unngå at byråkrati og administrasjon tar fullstendig overhånd- og etikken vår forvitrer.

  • Berit Grepstad 27.01.2016 09.39.48

    Undertegnede er ikke helsepersonell men jeg undrer meg... hvem er disse lederne? Må jo være fler enn en på ett foretak når noe opplever så store konsekvenser ved ytring av kritikk slik artikkelen peker på. Det må være en nokså omfattende kultur der noen regjerer. Identifiser hvem de er og gjør det ulønnsomt å tie. Det må være måten å stoppe denne galskapen på. Fremgang ved nye, gode ideer og et godt og trykt arbeidsmiljø der du kan være trygg og formildende, det er et foretak som vil blomstre og bli lønnsomt også økonomisk er min påstand. Det er så merkelig at dette kan få lov å fortsette blandt så intellegente mennesker. Men når karrieremuligheten blir kneblet er det jo smartest å tie. Dette er ikke i tråd med deres egentlige oppgaver som leger og eller ledere. Mener det må være en del overleger osv som også står for denne ukultur. Hva vil legeforeningen, helse Dep og Høie gjøre med dette? Dette går jo i høyeste grad utover pasienter også selvfølgelig. Mange av de beste legene blir jo borte på veien og vi trenger leger som tør å stille kritiske spørsmål for å komme videre og stadig bli bedre. Et hvilket som helst spørsmål....Og leger som jobber under gode psykososiale miljøer er bedre leger. ?

  • Karl 8 26.01.2016 17.17.02

    Når eg ser hvem som skal lede utvalget står det ikke til troende. ,mannen bak, Kristinasaken og innovestskandalen osv. Høie bør få seg noen nye rådgivere

  • Ewa Gawecka 26.01.2016 13.03.31

    Flott at dette nå kommer frem. Men savner Legeforeningens rolle i å formidle enkelthistorier. Det er tøft å stå alene frem, selv merket jeg det da jeg var i en situasjon der det manglet oksygen på en sengepost på et "nedlagt" sykehus i OUS. Fikk ikke forlenget overlegevikariat, ble stemplet som vanskelig medarbeider. Hvor var Legeforeningens advokater i min og andre sine saker? Hvor var talspersonene fra arbeidstakersiden som skulle gi meg støtte og vern? Arbeidsgiverne har vi lenge visst at har en slik fremtoning, men jeg tør påstå at før stod fagpersonene sterkere sammen. Politisk drahjelp - javisst, men også en samlet faggruppe som taler sine yngre kollegaers sak!

  • Lege 26.01.2016 12.56.20

    Hva med å si opp disse "ukloke" lederne? Førtidspensjonering? Studiepermisjon på ubestemt tid??

  • Lege 26.01.2016 10.49.53

    Trist lesning. Om dette stemmer betyr det at vi har en utbredt inkompetanse hos vår helseledelse, både sentralt og lokalt. Det ser ut til at direktør Per Bleikelia (tidligere politimann) ved Ringerike sykehus er i et sørgelig mindretall blant helseledere og direktører. Jeg håper dog det er flere som ham, og at de tør å stå frem.

  • Reid Andulfstad-Aarskog 26.01.2016 10.14.59

    Temaet er meget viktig, det har jeg selv erfart som tillitsvalgt over flere år. Men det er ett moment som artikkelforfatteren synes å glemme, og det er det faktum at veldig mange av disse som utøver dårlig ledelse og representerer disse ukulturene selv er leger. Så hvis en skal diskutere ledelse i norske sykehus og helsenorge forøvrig, så bør debatten nok favne litt videre. For jeg og mange med meg (tillitsvalgte og andre ansatte) har nok opplevde at det ikke er legene som er mest utsatt (selv om de roper høyest), men det er dessverre like mye og kanskje mere aktuellt for andre yrkesgrupper. For det er nå en gang slik at i helsevesenet så er de andre mange flere enn det legene er. Skal en få bukt med dette problemet, for det er det det er, så bør en se like mye på egnethet og skikkethet når en velger ledere som når en velger øvrige medarbeidere!

Christer Mjåset

Christer Mjåset er visepresident i Legeforeningen og leder av Yngre legers forening. Han er spesialist i nevrokirurgi og er utdannet cand. med og cand. mag ved Universitetet i Oslo.

Nyheter fra startsiden

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!