Flere høns i hønsegården gir flere egg å dele på!

Høyres forslag til fritt behandlingsvalg har skapt debatt. Sist ute var Dagens Medisin som fortjenestefullt har fått helseøkonomene Berit Bringedal, Ivar Sønbø Kristansen, Jan Abel Olsen, og Jon Magnussen til å vurdere forslaget.

Tidligere har også Helseøkonomen Terje P. Hagen vurdert pasientrettigheter og bruk av private kommersielle sykehus på oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet.

Alle artiklene og utredningen kommer med viktige bidrag og synspunkter som det vil være viktig å ta hensyn til ved utformingen og implementeringen av ordningen fritt behandlingsvalg. Ordningen er beskrevet i min forrige blogg.

Så til innspillene fra de fire helseøkonomene. Jeg oppfatter at de raskt kan deles inn i følgende problemstillinger; 1. Prioritering, 2. Faren for overbehandling, 3. Vil det redusere køene? 4. Andre tiltak er viktigere.

Prioritering
Spørsmålet om ordningen vil føre til en feil prioritering av pasienter. Jeg vil da understreke at vi legger til grunn den samme prioriteringsforskriften og den samme «portvakt» funksjonen som i dag.

Jon Magnussen foreslår at «Man kan også modifisere Høyre sitt forslag ved å kreve at den første medisinskfaglige vurderingen skal skje i offentlig helsevesen. Offentlig sektor fungerer dermed som en portvakt for privat behandling, og fritt behandlingsvalg utløses først når fellesskapet har sagt a) du har behov, men b) vi klarer ikke å dekke dette i den offentlige helsetjenesten.» Det krever ikke en modifisering, for det er akkurat det vi foreslår.

Jan Abel Olsen gir i sin artikkel Høyre honnør for å ta opp forslaget fra Lønning utvalget om mer differensierte egenandeler som et prioriteringsverktøy. Det er riktig. Spesielt når 500 000 nye pasienter etter regjeringens forslag vil få tidsfrist for sin behandling. Vil noen av disse få tidsfrister som er uendelig langt frem i tid og dermed i realiteten ikke ha noen verdi av endringen? Vi mener det er behov for å få utredet dette. En bedre løsning enn svært lange tidsfrister vil være å vurdere en heving av listen (definere noen flere tilstander som ikke en prioritert offentlig oppgave) og følge opp Lønning-utvalget sin anbefaling av differensierte egenandeler som et bedre prioriteringsverktøy enn kø. Det vil si at vi gir et tilbud til disse pasientene i det offentlige, men til høyere egenandeler.

Abel Olsen tar også til orde for å bruke bedre informasjon til pasientene om effekten av behandlingen og usikkerheten knyttet til denne. Det er jeg også helt enig i. Det har Høyre tatt opp en rekke forslag om.

Oppsummert: Høyre er enig i Magnussen i at det offentlige skal være portvakt. En bedre prioritering er nødvendig uavhengig av om en viderefører dagens system eller innfører fritt behandlingsvalg. Høyre er det partiet som er tydeligst på dette. Jeg oppfatter ikke at noen av artikkelforfatterne tar til orde for at kø er et godt prioriteringsverktøy.

2. Faren for overbehandling
Eksemplene som brukes på å dokumentere overbehandling er hentet fra Norge – i dagens system. Det er betydelige uforklarlige forskjeller mellom sykehus og regioner i bruken av ulike behandlingsmetoder. Men jeg vil ikke bruke samlebegrepet «overbehandling» som diagnose på dette. Eksempelvis vil Helse Stavanger sin behandling av lymfeknutene i tilknytning til føflekk kreft kunne defineres som «overbehandling» fordi dette nesten ikke gjøres ved andre sykehus i Norge. Jeg vil heller si at det er utrykk for underbehandling.

Men både overbehandling og underbehandling/ikke bruk av anbefalt behandling forekommer i dagens system, og det vil være fare for det samme i en ordning med fritt behandlingsvalg. Hva er svaret? Ivar Sønbø Kristiansen tar til orde for at bedre informasjon til pasienten om fordeler og ulemper om behandlingen er et dokumentert effektfullt virkemiddel. Dokumentasjonen er fra USA. Jeg er helt enig. Jan Abel Olsen vil ha kvalitetsregistre og måle effekt på pasientens helse. Ja! Det er gode Høyre forslag.

Konklusjon: Både overbehandling og for lite behandling foregår i dagens system. Jeg er enig i at det beste svaret på det er en kombinasjon av å involvere pasientene i beslutningen og ha gode kvalitetsindikatorer er viktig. Dessuten må vi sikre at nasjonale faglige retningslinjer følges – både i offentlige og private sykehus.

Vil forslaget redusere køene?
Her er ekspertene uenige. Jeg oppfatter at Berit Bringedal ikke stiller spørsmål ved om ventetiden vil gå ned, men hun stiller spørsmål ved om det er et viktig helsepolitisk mål. Ivar Sønbø Kristiansen mener det er lite forskningsmessig belegg for at Høyres forslag vil gi mer enn en midlertidig effekt på køproblemene. Jan Abel Olsen berører ikke dette temaet spesielt. Jon Magnussen har en annen konklusjon enn Sønbø Kristiansen: «Forskningen på dette området indikerer at effekten av økt kapasitet på etterspørselen er relativt lav. Med andre ord kan vi forvente en reell nedgang i ventetid dersom vi øker kapasiteten.»

Jeg mener erfaringen fra Norge mellom 2001-2005 tilsier det samme. Økt bruk av private i kombinasjon med økt kapasitet i det offentlige reduserte både ventetid og køene betydelig. Jeg mener at ordningen også er viktig i seg selv for den enkelte pasient. Den vil fungere som en viktig sikkerhetsventil for pasienter som opplever urimelige flaskehalser i det offentlige helsevesenet.

Er andre tiltak er viktigere?
Spesielt Berit Bringedal var kritisk til at ventetid får så mye oppmerksomhet i den politiske debatten. Det er lett å stemple oppslag i media og pasienthistorier om ventetid som «tabloide».  Men det er ikke uten grunn dette opptar den enkelte pasient og media. Problemet med ventetid er reelt. Både for den enkelte og for samfunnet. Ruspasienter lever med svært dårlig helse, rusmisbruk og stor belastning på pårørende mens de venter på behandlingsopphold. Helsetilsynet har dokumentert at feil og unødvendig ventetid i forbindelse med kreftdiagnostisering gir alvorlige skader. Det er uendelige historier om folk som går sykemeldte mens de venter på relativt enkle inngrep.

Folk stemmer også med bena. De tegner helseforsikringer som aldri før, og de store aktørene forteller om at aldri før har så mange pasienter brukt penger fra egen lomme til nødvendig helsehjelp. Det omfatter også alvorlige sykdommer, som kreft og rusbehandling. En slik utvikling vil undergrave det solidariske helsevesenet vi har i dag. Hvis majoriteten vil bruke økt privat kjøpekraft til å selv betale direkte for helsetjenester som er nødvendige, vil deres vilje til å finansiere et offentlig helsevesen over skatteseddelen reduseres.

Til de andre forholdene som tas opp som viktige, slik som prioritering, kvalitet, lære av de beste og mer effektivitet, mer faglige retningslinjer, og hindre overbehandling så er det anbefalinger som jeg slutter meg fult ut til. Men jeg er uenig at lange køer og lang ventetid er en forutsetning for å få dette til. Det står heller ikke i motsetning til fritt behandlingsvalg innenfor de rammene Høyre foreslår.

Konklusjon: Andre endringer og forbedringer i helsevesenet vårt er også nødvendige, men jeg mener det ikke står i motsetning til at fritt behandlingsvalg vil være et gode for pasientene.

Berit Bringedal hevder at å slippe til flere private vil være som å slippe reven inn i hønsegården. Jeg mener det egentlig er å slipper flere høner inn i hønsegården. Da blir det flere egg å dele på!