Det lyser i stille senger

«Det lyser i stille senger

For mange er sendt rett hjem

Til tusende andre hender

Enn de som har jobb med dem»

Dette kunne vært et vers av  den kjente julesangen nå som det går mot ferietid. Enhver som kan, skrives ut fra spesialisthelsetjenesten til sitt hjem og til de andre som også måtte bo der. Lysene skrus av i aktivitetstilbud, avlastningstiltak, skoler og avdelinger. De trygge hverdagsrutinene for de som trenger det blir borte. Det gis permisjoner. Her skal det tas ferie – men ikke for alle.

Med respekt å melde – takk til alle helseansatte som holder hjulene i gang i våre helsetjenester på sykehus og i kommunehelsetjenestene. Vi er glade for at dere er på vakt og får gjort de tingene som trengs. Dere er viktige, men dere har også ekstra betalt for høytidsdager, har HMS vern og fast arbeidstid.

Nå er det på tide med en hyllest til noen andre som faktisk er på jobb i jula! For når det er ferier, helger og kveldsbemanning i det offentlige Norge, så er et annet pleiekorps i sving enn de med fast turnus og betalt stilling.

Det er «Heimevernet» som har døgnvakt i denne perioden. Her er noen av dem:

-        familien til mormor på 84 som nok kom litt for tidlig ut med lårhalsbruddet til kommunen og huset sitt. Ingen fikk beskjed før hjemmesykepleien ringte datter og lurte på hvem som skulle handle inn mat. Dusje? Nei det er det ikke tid til nå i jula, det får eventuelt de pårørende ordne. Hele familien trår til og det blir jul i mormors hus.

-        Det er hun som nå er på jobb nummer to, som hun selv sier det. Det er å være hjemme med ektemannen med kognitiv svikt hele døgnet nå. Ellers er han på dagaktivitetstilbud og hun på jobb – men når det er ferie er hun «på ubetalt jobb hele tiden»

-        familien som får hjem datter med spiseforstyrrelser, hjem til en høytid hvor mat-mat-mat er i fokus. Det er ingen å støtte seg på, noen kontakttelefoner er åpne, ellers brukes grupper på Facebook.

-        Det er søster og lillebror som prøver å være minst mulig til bry når storebror har kommet hjem. Far og mor håper at juleaften foregår sånn noenlunde ok uten utagerende anfall. Julaften ender med at han stikker av og foreldrene blir kjørende rundt for å se etter ham på de faste plassene

-        Det er hun som har fått beskjed om at på grunn av ferieavvikling vil ikke ektemannen som er sengeliggende få dusje på 14 dager og hun må forklare alle rutiner til alle som er ferievikarer

-        Det er foreldrene som får beskjed om at de må ringe AMK hvis den lille sønnen ikke får i seg sondenæringen de skal gi ham 6 ganger om dagen. Han må for all del ikke gå mer ned i vekt. Men avdelingen hans holder stengt.

Helligdagstillegg? Nei. Overtidsbetalt? Nei. Feriefølelse? Absolutt ikke for alle.

Diagnoser og tilstander som krever hjelp og oppfølging tar ikke ferie. Det systemet er det VI som har laget rundt våre høytidsdager og i forbindelse med arbeidslivet.

Så er spørsmålet - skal vi kanskje tørre å tenke nytt her etter hvert? Må alt og alle gå på sparebluss eller stenge? Kan vi etter hvert få inn noe fleksibilitet eller samarbeid, slik at også de som er pårørende eller familier med krevende nok hverdager, også kan få hjelp og støtte til litt feriefølelse?

Det er lov å håpe.

I mellomtiden ber vi dere alle sende en tanke til alle de som alltid er «på vakt» i en turnus som er lagt til helger, kvelder og ferier. Ta vel imot dem om de skulle ringe og trenge hjelp med sine kjære nå i høytiden.

Vi kan si det sånn – Hadde ikke de stilt opp, måtte nok mange flere «ordentlige» helseansatte funnet seg i å jobbe i jula.

Med ønske God Jul og God vakt til alle som er på "jobb" på den ene og den andre måten!