Å være turnuslege i akuttmottak

Det foregår for tiden en heftig debatt om organiseringen av landets akuttmottak. Dette er noe som engasjerer mange; pasienter, politikere og oss leger. Det et mange aspekter rundt debatten; akuttmedisin som egen spesialitet, erfarne leger i front versus uerfarne og økonomi. Men det viktigste aspektet er da pasientsikkerheten?

Media har gitt et litt dramatisk bilde av situasjonen, men de har satt igang en debatt som er viktig. Fra en turnusleges synspunkt, er en viktig del av debatten at vi som er turnusleger skal føle oss trygge på at vi setter igang riktig utredning og behandling. Mottaksarbeid er en av våre viktigste læringsarenaer, men pasientsikkerheten må ikke svekkes.

Jeg er helt enig med Jo Inge Myhre når han skriver i innlegget Diagnosekode Y: "Utsatt for turnuslege i akuttmottak"  at som turnusleger skulle vi gjerne ha sett at assistentleger og overleger var mer til stede i mottaket. Og som Myhre skriver, vi er usikre som turnusleger. Vi er ikke ferdig utlært. Vi trenger oppfølging og veiledning.

Det er tatt frem i debatten at turnusleger er redde for å konferere med bakvaktene. Det er derimot noe jeg tror de fleste turnusleger ikke kjenner seg igjen i. Det er lagt opp til at vi skal konferere med våre bakvakter. Terskelen for å ringe og spørre om råd og hjelp er lav når vi er usikre. Vi vil pasientenes beste. Det er slik vi lærer, og det er slik pasientsikkerheten ivaretas.

Personlig har jeg alltid fått den hjelpen og veiledning jeg trenger av mine bakvakter. Men det kan være en utfordring at bakvaktene enkelte ganger ikke er tilgjengelige, nettopp fordi de også har en stor arbeidsmengde. Trenger man hjelp i mottaket og bakvakten står og opererer, forsinkes natuligvis videre utredning og behandling av pasientene.

Hadde man hatt en assisentlege eller overlege som hadde vært tilstede i mottaket hele tiden, ville pasientsikkerheten og pasientflyten sannsynligvis blitt bedre. For vår turnuslegers del, ville det gitt bedre tid til veiledning. Dette krever selvsagt ressurser, men pasienten ville kanskje ha fått en raskere utredning, diagnose og behandling.
 
Jeg opplever vaktene i mottaket som hektiske og med stor arbeidsmengde. Det er ikke noe negativt med det å ha mye å gjøre, så lenge man har flyt og er trygg på det man gjør. Mellomvaktene kommer og hjelper til så fort de kan. De gir oss turnusleger god veiledning når de er tilstede. Det skulle bare vært bedre tid til individuell veiledning, både for vår del og for pasientenes del.

Men arbeidsmengden er enkelte ganger for stor for alle. Akuttmottaket blir et ekstra sårbart sted. Her jobber vi som er ferske, har minst kompetanse og arbeidsflyten kan enkelte ganger stoppe opp fordi vi trenger hjelp.

Vi kan jo spørre oss selv om hvordan vi vil bli tatt i mot hvis vi en dag blir pasienter som må innlegges. Er det greit å ligge flere timer å vente på vurdering? Og ville man ikke ha satt pris på å få en tidlig vurdering av en erfaren lege?