Helse og bærekraft hører sammen

Selv om Norge er et land med relativt god helse, preges diskusjonene om helse og velferd av krevende prioriteringsspørsmål. Mest medieoppmerksomhet får saker som bør prioriteres opp: et nytt sykehus, en ny og dyr kreftmedisin eller kortere ventetider. I et internasjonalt perspektiv er Norge kommet langt siden Lønning-utvalgets (1987) arbeid for å gjøre prioriteringsdiskusjonene mer eksplisitte og rettferdige. Fra å handle om spesialisthelsetjenester handler diskusjonene nå også om kommunale tjenester og folkehelsearbeid utenfor sykehus. Dette er nødvendig når ressursene er begrensede og oppmerksomheten rundt helsetjenestens motstandsdyktighet og beredskap øker.

Prioriteringer som påvirker helse handler om mer enn helsevesenet. Hvor lenge og hvor godt vi lever påvirkes av utdanning, inntekt, arbeidsforhold, bolig, nærmiljø og tilhørighet. Enten man bor i Oslo, Ottawa eller Ouagadougou, er det miljøet vi fødes, vokser opp, lever, og eldes i som i stor grad former helsen vår. WHOs kommisjon om ‘sosiale helsedeterminanter’ viste slående eksempler. I Glasgow i Skottland har alle tilgang til gratis helsetjenester, men forventet levealder for menn likevel var 28 år lavere i bydelen Calton enn i nærliggende Lenzie. Også i Norge er det sosiale helseforskjeller betydelige. Forklaringen handler om mer enn tilgang til medisiner eller sykehus. Helse formes av sosiale forhold og hvordan makt, penger og ressurser er fordelt i samfunnet. 

To nye råd = en ny mulighet?

To nye norske råd dette året aktualiserer dette. Tidligere i år etablerte Helse- og omsorgsdepartementet Nasjonalt råd for prioritering og bærekraft i helse- og omsorgstjenesten og Folkehelsepolitisk råd.

Nasjonalt råd for prioritering og bærekraft i helse- og omsorgstjenesten skal drøfte prinsipielle prioriteringsspørsmål og utfordringer knyttet til ressursbruk og bemanning av helsetjenester. Folkehelsepolitisk råd skal gi råd om utviklingen av folkehelsepolitikken og legge til rette for dialog med brede samfunnsinteresser. Rådenes arbeid bygger på en norsk folkehelsetradisjon der helse ikke bare er helsesektorens ansvar. Folkehelseloven fastslår at folkehelse er et ansvar i alle sektorer og på alle forvaltningsnivåer.

Begge rådene er i startgropen. Vi håper de vil integrere de store folkehelsespørsmålene i prioriteringsdiskusjonene på helse fra dag en, og motsatt. Dagens diskusjoner bør utvide perspektivene: fra å snakke om å prioritere i helsetjenesten, bør vi snakke mer om hvordan samfunnet skal prioritere for bedre helse.

Bærekraft

Fokuset på bærekraft er nyere når vi diskutere helseprioriteringer. Vi har tidligere etterlyst en bredere forståelse av begrepet bærekraft, som lett reduseres til å kun beskrive fremtidig kapasitet og antall helsepersonell i helsetjenesten. Når bærekraft introduseres i prioriteringsdiskusjoner, må vi være eksplisitte om hva slags bærekraft og hvilke ressurser og konsekvenser som teller. I Brundtland-tradisjonen handler bærekraft ikke bare om å opprettholde dagens tjenester, men om å ivareta miljømessige, sosiale og økonomiske forutsetningene for framtidig helse.

Denne bredere forståelsen gjenspeiles også i Norges engasjement internasjonalt, som tilknyttet COP26 Helseprogrammet, som arbeider for klimaresiliente, bærekraftige, lavutslipps-helsesystemer. Klimaendringer og naturkrisen påvirker helse direkte gjennom hete, ekstremvær og endrede sykdomsmønstre, men også indirekte gjennom mat, inntekt og sikkerhet. Heller ikke konsekvensene er likt fordelt. De som har minst ressurser til å beskytte seg, rammes ofte hardest. Klimaendringer er en direkte helsetrussel og påvirker forholdene som skaper helse, med stor betydning for folkehelse og prioritering.

I møte med dagens og morgensdagens helseutfordringer og som beredskap mot nye helsetrusler er det på tide å utfordre dagens sektorprinsipp og styrke tversektoriell samhandling også utenfor helsesektoren.

Prioritering handler om å fordele begrensede ressurser mer rettferdig. Diskusjonene om nye medisiner eller å bevare et eksisterende sykehus er allerede krevende. Samtidig er det på tide å se på hvordan prioriteringer utenfor helse- og omsorgstjenestene henger sammen med helse. Folkehelsepolitisk råd og Nasjonalt råd for prioritering og bærekraft bør derfor snakke sammen. Det ene rådet skal skape god helse, og det andre skal vurdere hvordan begrensede ressurser skal fordeles rettferdig og bærekraftig. Kun når vi tør se på disse spørsmålene sammen, kan vi få mest helse ut av ressursene vi investerer.

Onarheim og Bhopal er ansatte ved Folkehelseinstituttet, men synspunktene i teksten er forfatternes egne og representerer ikke nødvendigvis FHIs syn.