Hva er god ledelse for bedre kvalitet?

Er det betimelig med noen sentrale føringer for hva vi i Norge mener med god helseledelse? Bør vi sette ord på verdier, mål og strategier vi ønsker å legge til grunn – og knesette grunnleggende prinsipper i en veileder?

Publisert

Denne artikkelen er mer enn tre år gammel.

KOMMUNEHELSE-PANELET: Werner Christie, lege og frittstående konsulent i selskapet World Health Connections

UNDER DET FØRSTE helseministermøtet til Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD), høsten 1992, var prinsipper for myndighetsstyring av helsetjenestene et sentralt tema. Mange helsepolitikere var da sterkt inspirert av såkalt «Managed Competition», basert på ideene til økonomen Alain Enthoven.

Dette ble med stor iver implementert av Ronald Reagan i USA og av Maggie Thatcher i britenes National Health Service (NHS).

SAMSPILL – ELLER KONKURRANSE? Som norsk helseminister fastholdt jeg derimot i en key-note at vi ville legge til grunn det jeg kalte «Managed Cooperation», eller «Samarbeid og Styring», som den senere stortingsmeldingen heter. Dette fordi vi trengte samarbeid om sammenhengende pasientforløp som bro mellom alle AV-delinger og enheter som pasientene møter. Og fordi hver helseregion trenger helhetlige, samordnede helseplaner for tilbudene i hvert fagområde i regionen, utviklet av fagfolkene selv.

Markedslignende konkurranse mellom våre sykehus og tjenester ville fragmentere og bryte ned helhetlige tilbud og samarbeidsmuligheter – og lett gi institusjoner og helsearbeidere andre insentiver enn pasientens beste.

NY OFFENTLIG STYRING. «Managed Competition» sammenfaller i stor grad med det som senere er kalt New Public Management (NPM) – ny offentlig ledelse. Den samarbeidsmodellen vi valgte i Norge utover 1990-tallet, samsvarer i stor grad med ny offentlig styring, kalt New Public Governance (NPG).

Med Foretaksreformen i 2001 snek det seg inn elementer av NPM, men bare halvhjertet, siden systemet fortsatt er offentlig og basert på mange samarbeidsrelasjoner. NPG beskriver systemer der man delegerer mye av styringen til lokale operative nivå, og til nettverk og samarbeid på tvers innenfor rammen av nasjonale føringer.

Werner Christie

Å finne løsninger på fremtidens store helseutfordringer, har blitt en del av det lokale ledermandatet. Da kan det være berettiget at myndigheter, virksomheter og akademier investerer i god helseledelse

I det statlige helsevesenet National Health Service (NHS) skjedde også en overgang til mer samarbeidsfokusert styring under New Labour fra slutten av 1990-tallet. Men etter 2000 kommer det også her økt fokus på markedslignende organisering og styring av NHS. Både statlig og foretaksintern virksomhet ble i stor grad basert på målstyring ovenfra og ned.

STAFFORDSHIRE-SKANDALEN. I 2008 oppsto en skandale ved Staffordshire helseforetak, et sykehus i Midt-England. Dårlig behandling og pleie bidro til at angivelig mellom 400 og 1200 flere pasienter enn antatt, døde, og enda flere fikk utilfredsstillende behandling. Flere kritiske granskinger ble publisert, og mange ledere og politikere måtte gå.

Etter dette lanserte NHS Leadership Academy en ny rapport; «Towards a new model for leadership for the NHS». Med utgangspunkt i krisen og de påfølgende granskningene beskrev de moderne, forskningsbaserte prinsipper for god, kvalitetsfokusert ledelse av helsetjenester.

KVALITETSSIKRING. I Norge har vi Forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helsetjenesten. «Ledelse» kom inn i tittelen i 2016, men forskriften omhandler fortsatt i all hovedsak kvalitetssikring. Fokus er først og fremst på det som i NHS kalles «Management» – eller styring. Mange ser dette og ledelse som det samme, men de fleste forskere mener nå at ledelse er noe annet enn styring, selv om ledere må håndtere begge deler.

  • Styring er å sikre god praksis i komplekse situasjoner. Altså løpende drift basert på «best practice»-standarder, veiledninger og rutiner slik forskriften krever.
  • Ledelse er å skape endring som gjør at organisasjonen kan levere enda bedre tjenester – og møte nye krav og utfordringer. Ledere skal realisere uforløst forbedringspotensial i tjenestene, det som mange kaller «The next best practice».

EN NORSK STANDARD? Myndighetene investerer nå betydelige ressurser og politisk prestisje i helseledelse som verktøy for å forbedre og utvikle tjenestene. Å finne løsninger på fremtidens store helseutfordringer, har blitt en del av det lokale ledermandatet. Med dette utgangspunktet er det berettiget at myndigheter, virksomheter og akademier investerer i god helseledelse.

Forskrifter, veiledninger og ISO-standarder omhandler kvalitetssikring og styring i helsetjenesten. Ville det ikke være ønskelig og rimelig også med noen sentrale føringer for hva vi i Norge mener med god helseledelse? Bør vi i likhet med NHS og deres Kings Fund nå oppsummere våre erfaringer på dette feltet og sette ord på verdier, mål og strategier vi ønsker å legge til grunn i Norge? Samt å knesette noen grunnleggende prinsipper for god helseledelse i en veileder, en norsk standard, eller endog i forskriften om ledelse og kvalitetssikring?

Tilleggsinformasjon: Artikkelforfatteren er tidligere helseminister for Ap. I dag driver han konsulentselskapet World Health Connections, og han er gjesteforeleser ved BI, NTNU og INN om helseledelse og helsereformer.


Dagens Medisin, fra Kronikk og debattseksjonen i 01/02-utgaven

Powered by Labrador CMS