Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Abonnere
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Nødvendig å skremme, men til hvilken mental kostnad?

Det var ikke mulig å få til en atferdsendring uten å skremme oss, og det er ikke rart at mange er urolige når det åpnes opp for at flere møtes, og at barnehager og skoler åpnes igjen. Dette er den psykologiske prisen vi betaler for å ha sikret etterlevelse av ønskede tiltak.

Publisert: 2020-05-17 — 05.34

Atle Dyregrov


Kronikk: Atle Dyregrov, psykologspesialist og professor

REGJERINGEN OG helsemyndighetene sliter med et paradoks. Det har vært helt nødvendig å beskrive de alvorlige konsekvensene som kunne følge om ikke befolkningen strengt fulgte de tiltak som ble igangsatt den 12. mars.

Argumentene for lukking av skoler, universitet, forbud mot arrangementer osv. var at om ikke dette skjedde, ville alvorlig syke overstige behandlingskapasiteten ved norske sykehus.

NØDVENDIG Å SKREMME. Vi måtte lære hvordan vi sammen kunne holde «smittekurven» nede slik at toppene ikke ble for høye. Vi måtte skremmes nok til at vi etterlevde de tiltak som ble foreskrevet – og vi måtte godta den sterkeste inngripen i folks liv som har vært gjennomført i fredstid.

Det var ikke mulig å få til atferdsendring uten å skremme oss. Ubehagelige, mulige realiteter ble holdt frem for oss for å få oss til å innse at strenge tiltak var nødvendig. Vi måtte samtidig motiveres; vi gjorde dette av en viktig grunn. Vi deltok – og deltar fortsatt – i en kollektiv dugnad for å redde gamle mennesker og dem som er i risikogrupper.

Med bilder og film fra andre land som viste lastebiler med kister, mennesker som hev etter pusten på sykehus, eller side på side med dødsannonser, var er det ikke vanskelig å forstå alvoret i situasjonen. Overskrifter med krigstyper i aviser og på nett, og sterke fortellinger fra helsepersonell og overlevende, har skapt fotfeste for frykt og bekymring i kropp og sjel.

ET BEKYMRET FOLK. Vi har blitt en bekymret befolkning, gamle som unge. I en undersøkelse vi har utført blant ungdom, er rundt 90 prosent, i varierende grad, bekymret for at noen av deres nærmeste skal få viruset.

Bekymring for å smitte andre og bekymring for å smittes selv, har blitt en del av vår hverdag. Vi har blitt redde for våre nærmeste. Vi vasker oss som aldri før, vi kjenner på smittefaren om vi reiser med trikk, bane, tog eller buss. Med for liten avstand til andre lurer vi på om vi kan ha pustet inn, tatt på – eller på annen måte – har kommet i kontakt med smitte.

FREMTIDSFRYKT. Vi lever ikke så trygt som vi gjorde før. Mens vi etter katastrofale hendelser, som naturkatastrofer, flyulykker og terrorhandlinger, vanligvis reetablerer tryggheten raskt om vi ikke direkte er rammet selv, rammer pandemien annerledes. Den er snikende, smitten kan være alle steder rundt oss, og ingen er trygge. Den ryster våre grunnleggende antakelser om verden som en trygg og sikker plass.

Myndighetene må finne en balanse mellom å holde vedlike en viss bekymring – og samtidig bidra til å dempe den. Det er en vanskelig balansegang


Den bekymringen som finnes, er ikke bare knyttet til frykten for at noen vi kjenner eller at vi selv skal få koronaviruset og i verste fall dø: Den er også knyttet til fremtiden og hvordan den vil bli.

FÅ VI TRYGGHETEN TILBAKE? Vi betaler altså en pris for at myndighetene har måttet beskrive de farlige konsekvensene det har om vi ikke er lojale til de forordninger de kommer med. Det er ikke så rart at mange er urolige når det åpnes opp for at flere møtes, og at barnehager og skoler åpnes.

Utryggheten avspeiler at mange er mer utrygge i hverdagen. De kan mistro myndighetenes vurderinger. Frykten kan overstyre den rasjonelle tanke. Samtidig er helsemyndighetene åpne for at de ikke helt vet akkurat hvordan ting vil gå. De skisserer ulike scenarier. Uenighet mellom det Folkehelseinstituttet mener og det politikerne gjør, skaper ny usikkerhet som forer nye bekymringer. Mange vil ikke sende sine barn til skole, en del skygger langt unna andre på sine mosjonsturer og de fastholder hjemmekontor av frykt for å bli smittet når de reiser kollektivt og så videre.

Dette er den psykologiske prisen vi betaler for å ha sikret etterlevelse av ønskede tiltak.

HVA GJØR VI? Hva skal vi gjøre for å redusere folks bekymringer? Vi kan ikke si at det ikke er grunn til bekymring lenger. Da kan det skje en oppblomstring av epidemien. Myndighetene må finne en balanse mellom å holde vedlike en viss bekymring – og samtidig bidra til å dempe den. Dette er en vanskelig balansegang. Kanskje vil konsekvensene bli langvarige slik at vi må leve med mer bekymring.

Spesielt utsatt er de som fra før av har mye bekymring i seg, eller som har opplevd store livskriser som gjør dem mer sårbare. Her bør helsevesenet være på tilbudssiden med konkrete metoder som kan dempe bekymring. For befolkningen som helhet er det ingen enkle veier å redusere bekymringen på.

Det finnes selvhjelpsråd på ulike nettsider. Kanskje bør Helsedirektoratet nedsette en gruppe som kan komme med en veileder i bekymringshåndtering? En veileder som samler gode råd som kan nyttes for å dempe bekymringer på samfunnsplan og for enkeltpersoner, vil være nyttig å ha både nå og i forbindelse med senere bekymringer.

Ingen oppgitte interessekonflikter

 

Nyhetsbrev
Følg med på siste nytt fra Dagens Medisin ved å abonnere på vårt gratis nyhetsbrev og følge oss i sosiale medier.
Del:

Kommentarer

OBS! Du må logge inn for å kommentere

Bli medlem

Nyheter fra startsiden

OSLO KOMMUNE OM OMSTRIDT JOURNALPROSJEKT

Helseråd Robert Steen

– Uaktuelt å forplikte oss ytterligere før vi får svar

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!