Livmor-transplantasjon som infertilitetsbehandling – etisk forsvarlig?

Er det forsvarlig å utføre risikofylte inngrep når det ikke er snakk om livstruende tilstander? Etikken rundt livmor-transplantasjon berører også diskusjonen om hvorvidt ufrivillig barnløshet i seg selv er en sykdom, noe som kan utløse sterke følelser.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fire år gammel.

Trine B. Haugen

Kronikk: Trine B. Haugen, professor og leder av forskningsgruppen Reproduktiv helse hos menn ved OsloMet – storbyuniversitetet

DET FØRSTE BARNET som ble født etter livmor-transplantasjon, så dagens lys i Sverige i 2014. Under Nordic Fertility Society 2019-kongressen ble donor og mottaker intervjuet av journalisten som har skrevet bok om barnets tilblivelse. For kvinnen og hennes partner var adopsjon og surrogati ikke aktuelt.

De siste årene har teknologiske nyvinninger og lovendringer ført til flere muligheter for behandling av ufrivillig barnløshet, de fleste uten særlig helserisiko. Livmor-transplantasjon vil være en mulig infertilitetsbehandling for kvinner født uten funksjonell livmor som har fått den fjernet på grunn av sykdom.

HVEM ER DONOR? Antallet transplantasjoner er raskt voksende, og i en nylig publisert artikkel i Fertility and Sterility antydes det rundt 60, fordelt på Europa, Nord-Amerika, Latin-Amerika og Asia. Disse har resultert i minst 15 levendefødte barn.

Mange som gir bort sin livmor, er i nær familie, mens donoren som bidro til det første barnet , var en 61 år gammel bekjent av paret. Andre steder har givere vært anonyme. Alder på donorer viser stor variasjon, de yngste rundt 30 år, men det å ha egne barn, har vært et viktig kriterium. Det er også født et barn etter donasjon fra en død person.

RISIKO. For donor og mottaker medfører livmor-transplantasjon risiko for komplikasjoner, men også for barnet. Den første transplantasjonen ble utført i Saudi-Arabia i 2000, men livmoren nekrotiserte etter tre måneder og måtte fjernes. Den første transplantasjonen i USA resulterte i at mottaker fikk en alvorlig komplikasjon, og livmoren ble fjernet. For donor og mottaker i den svenske suksesshistorien varte operasjonen for å ta ut livmor i over ti timer, mens det tok cirka fem timer å operere den inn.

Ved organdonasjon behandles mottaker med immunsuppressiva for å hindre frastøting. Dette medfører en viss risiko for sykdom, og for barnet er det en risiko for blant annet fødsel før termin og lav fødselsvekt. Livmoren kan fjernes når det ikke lenger er behov for den, som etter fødsel, eller hvis det ikke er utsikter til å få barn, og behovet for immundempende midler bortfaller. Den svenske kvinnen ble innlagt med svangerskapsforgiftning etter cirka 32 uker, og barnet ble forløst med keisersnitt. Gutten er i dag en frisk femåring.

ETIKK. Noen mener at donasjon fra avdød er mindre etisk problematisk fordi emosjonelt eller annet press unngås, og risiko ved uttak av livmor elimineres. For helsepersonell og mottaker kan det derimot bli mindre tid til forberedelser. Et bredere etisk perspektiv er hvorvidt det er forsvarlig å utføre risikofylte inngrep når det ikke er snakk om livstruende tilstander. Det berører også diskusjonen om ufrivillig barnløshet i seg selv er en sykdom, noe som kan utløse sterke følelser.

Metoden er fortsatt karakterisert som eksperimentell og utføres ikke i Norge. Men i Meld. St. 39 (2016–2017) «Evaluering av bioteknologiloven» står det at dagens bioteknologilov ikke er til hinder for behandling med livmor-transplantasjon i Norge.

ULIKE SYNSPUNKTER. Ufrivillig barnløshet er fremdeles et tabulagt tema, men personer som rammes, har fått bedre mulighet til å ytre seg. Intervjuet under fertilitetskongressen er et eksempel på dette, og i august publiserte tidsskriftet Acta Obstetricia et Gynecologica Scandinavica et følelsesladd pasientinnlegg; «Uterus transplantation: A game‐changing infertility treatment», til forsvar for metoden. Forfatteren fikk fjernet livmoren da hun fikk kreft som 25-åring og beskrev hvordan skuffelsen over ikke å kunne få barn, var sterkere enn frykten for sykdommen. Hun har fått to barn og mener at risiko ikke skal være grunn til å utelukke livmor-transplantasjon.

Leger som behandler ufrivillig barnløse, er ofte positive til å tillate ny teknologi, men det er også kritiske røster som mener at risikoen for komplikasjoner ved denne metoden er for høy.

Parallelt med den teknologiske utviklingen er det viktig å ha en god og bred etisk debatt om avveiing mellom helserisiko og behov for behandling

FREMTIDEN. Livmor-transplantasjon kan også være en mulig behandlingsmetode for transpersoner som har skiftet kjønn fra mann til kvinne, og som ønsker å bli gravide.

Videreutvikling av metoden vil bidra til at risiko ved livmor-transplantasjon kan reduseres og donor gjøres overflødig. Ved hjelp av kvinnens egne stamceller, eller ved andre bioteknologiske metoder, kan det i fremtiden være mulig å lage en livmor uten behov for immunsuppressiva.

Samtidig med den teknologiske utviklingen er det viktig å ha en god etisk debatt om avveiing mellom helserisiko og behov for behandling, og som favner bredt.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 16/2019

Powered by Labrador CMS