Ny tvangslov: Endelig sikres rettighetene til det enkelte individ
Tvang skal alltid være aller siste utvei, og frivillige alternativer skal først forsøkes.
Denne artikkelen er mer enn fire år gammel.
Innlegg: Tove Gundersen, generalsekretær i Rådet for psykisk helse
TIRSDAG la Tvangslovsutvalget fram en etterlengtet NOU med forslag til felles regler om tvang og inngrep uten samtykke i helse- og omsorgssektoren. Disse reglene er nå spredt over fire regelverk. Utvalget skulle vurdere hvordan regelverket kunne bli klarere og mer samordnet.
Forslagene deres er gode, og mange har potensial til å radikalt forbedre livet til pasienter, brukere, ansatte og pårørende. Tvangsbegrensningsloven kan rett og slett resultere i mindre diskriminering og mer selvbestemmelse for mennesker som nå får sikret forutsigbare valg og mer verdighet i livet sitt. Vi snakker om en grunnleggende forsterkning av folks menneskerettigheter.
MINDRE FRAGMENTERING. Med én felles lov for tvangsbegrensning vil personer i Norge få et mindre fragmentert lovverk og bedre forutsetninger til å forstå egne og andres rettigheter. Loven er ikke lenger like sårbar for varierende grad av samarbeid, og samordning og rommet for egen lovfortolkning og kultur vil bli mindre hos ansatte og ledere rundt omkring i landet.
Utvalget foreslår å oppløse hele begrepet tvungent psykisk helsevern, og har i stedet valgt å legge vekten på enkelte tiltak. Jeg håper effekten av tiltakene samlet blir færre tvangsinnleggelser og mindre bruk av tvang.
FORESLÅR NEMD. Utvalget mener at tvang brukes for ofte og foreslår en felles ordning for overprøving og kontroll som skal ivaretas av en ny kontrollinstans underlagt Fylkesmannen. Jeg mener dette er et grep som kan være med å øke kvaliteten på tjenestene dramatisk.
Slik situasjonen er i dag, kan vi ikke se at Fylkesmannen har mulighet til å fylle denne rollen alene. Vi vet at blant annet at 96 prosent av alle klager på tvangsmedisinering avvises hos Fylkesmannen (Kilde: Helsedirektoratets Rapport IS 2803: 4 prosent av klagene på vedtak om tvangsmedisinering ble omgjort på landsbasis i 2017).
KLAGEINSTANS. Ved å opprette slike tvangsbegrensningsnemder får vi en klageinstans som må føre obligatorisk kontroll i de alvorligste sakene med krav til stedlig tilsyn.
Målet er at en slik nemd blant annet skal fungere samlende for å lette avklaringer og god dialog mellom aktører på ulike forvaltningsnivåer. Da blir man ikke lenger så sårbar for ulike sektorers lovverk og fortolkning.
Brukere og pasientene blir i en slik nemd hovedpersonene i sin egen sak. Da vil behandlingen også følge deg – så du slipper å følge etter behandlingen med tiltak som varierer fra sektor til sektor. Her treffer utvalget godt på forslaget sitt og mandat om at brukerrettighetene skal stå i sentrum av en behandling som skal foretas i et samordnet system som samhandler og tilpasser seg arenaen der brukeren er.
PARADIGMESKIFTE. Utvalget foreslår egne grenser for bruk av «særlig inngripende tiltak» som akutt skadevegring. De foreslår ikke å avskaffe alle mekaniske tvangsmidler i psykisk helsevern nå, men gir feltet tre år på å forbedre verktøykassa si.
De ønsker tunge faglige initiativ som kan være med å modne feltet og tilrettelegge for en avskaffing av alle mekaniske tvangsmidler i løpet av tre år.
Følges dette opp blir det et paradigmeskifte på feltet. Et slikt skifte er avhengige av modige fagfolk og politikere med et felles mål om en positiv og helsefremmende utvikling vi knapt har turt å håpe på.
Den dagen beltesengene pakkes bort for godt vil mang en pasient og ansatt forenes i felles feiring. Det krever ressurser å løse de situasjonene der tvang blir nødvendig på en mer human måte, men det krever vilje, tid og robuste alternativer.
KVALITETSSIKRET TVANG. Tvang skal alltid være aller siste utvei, og frivillige alternativer skal først forsøkes. Men hvis det står om liv eller andres liv og helse kan det oppstå situasjoner der tvang er nødvendig. Målet til Rådet for psykisk helse er at all bruk av tvang i Norge skal være kvalitetssikret.
Da må den være begrenset i varighet til et absolutt minimum, dokumentert og etterprøvbar, faglig forsvarlig og med grundig vurdering av beslutningskompetanse samt overveiende sannsynlig effektiv og evaluert i ettertid. Med forslaget til ny lov vil en slik virkelighet ligge nærmere enn noensinne her i Norge.
RAMMEBETINGELSER. Dagens utkast er en anerkjennelse av at tvangslovgivningen per i dag ikke er god nok. Nå blir det spennende å se hvordan rammebetingelsene kan tilpasses slik at brukerne av tjenestene får oppleve verdighet og livskvalitet i møte med helsevesenet.
I tillegg må vi huske at de som jobber i feltet trenger støtte i arbeidet sitt. Hvis vi som samfunn får lagt til rette for god ledelse, stabil og fremtidsrettet kompetanse og en kultur på tvers av sektorer som sikrer en felles forståelse av når tvang skal brukes og hvordan den skal brukes er mye gjort.
