Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Musikkterapeuter i psykisk helsevern

Er det praktisk mulig – og forsvarlig – at musikkterapeuter får ha behandlingsansvar for pasienter?

Annons:
Bjørn Ingar Pedersen (foto: Harald Medbøe)

Innlegg: Bjørn Ingar Pedersen, erfaringsformidler i MustCare kompetansegruppe

SOM MANGEÅRIG bruker av psykiske helsetjenester, med en schizofreni-diagnose og senere som elev ved en voksenopplæring her i Oslo der jeg fikk et musikkterapi-tilbud, har jeg noen tanker om musikkterapi som erstatning/supplement til medisinsk behandling, på lik linje med behandling hos psykolog.

I dagens psykiske helsevern har noen faktorer gjort seg gjeldende som svært viktige for progresjon i behandlingen, eksempelvis mestring, ressurser, tilfriskning (recovery) og bygging av selvtillit.

LYSTBETONT. Det er dokumentert at musikkterapi virker positivt inn på alle disse faktorene. Før i tiden sa man at «lediggang er roten til alt ondt», noe som gjelder like mye i dag. Og psykisk helsevern har, sånn som jeg ser det, et skrikende behov for tilbud som er lystbetont for mottakerne av tjenestene.

“Jeg sang ut min fortvilelse med full hals, og det var en stor opplevelse”

Det å gå til en musikktime, er også utføring av arbeid og ikke minst en god måte for å sette ord på tanker og følelser, og å kunne få sagt eller sunget dem ut. Dette har etter min oppfatning også legende effekt. Jeg tror ikke det finnes en eneste medisin som ene og alene har noen innvirkning i et slikt henseende, heller tvert imot.

MESTRING. Min erfaring er at jeg, etter mange år med en angstlidelse, virkelig følte at jeg hadde gjort noe som kan sammenlignes med å bestige Mount Everest: Det skjedde da jeg sto på scenen på skoleavslutningen før jul og fremførte min egen sang. Jeg hadde skrevet teksten selv, og med litt hjelp også laget melodi og besifring til.

Jeg sang ut min fortvilelse med full hals, og det var en stor opplevelse.

BEHANDLINGSANSVAR? Spørsmålet mitt er om hvorvidt musikkterapeuter kunne få ha behandlingsansvar for pasienter: Er det praktisk mulig og forsvarlig?

Jeg synes at musikkterapeuter fint kan fungere som behandlere, og jeg tror at mange pasienter ville bli langt mer samlede og målbevisst – og at noen også kunne bli helt friske.

Ingen oppgitte interessekonflikter

 

Kommentarer

  • Gunn Helen Kristiansen 10.02.2019 08.14.28

    Musikk og poesi som effektiv terapi er sterkt undervurdert. Musikk, om det så bare er på egen telefon, henvender seg til følelsene til den følsomme og musikalske. Poesi gir rom for egne tolkinger, gjenkjennelse gir mening. Tekst og musikk stimulerer til egne helbredelses krefter. Lokker frem kraften, viljen og motet til å leve videre med en alvorlig psykisk lidelse. Det å beherske et instrument, eller egen stemme gir mestring. Å synge i blanda kor gir nye venner, trygghet, glede og samhold.

  • Kjell O.Skavdal 10.02.2019 08.58.59

    Gunn Helen Kristiansen skriver så riktig i sin kommentar. Bjørn Ingar Pedersen har oppdaget en undervurdert terapeutisk skatt som bør benyttes i mye større grad. Husker en episode fra våre barn var små. Vi var på en utflukt med båt i 1972 i tidligere Jugoslavia sammen ned en gruppe tunge psykiatriske pasienter. En schizofren voksen dame satt sammen med vår 7- årige eldste datter,Borghild. Pasienten hadde ikke mælt et ord på mange ,mange år. Borghild startet opp å synge «Amerikabåten». Og pasienten fulgte opp ,hun kjente øyensynlig sangen fra sin barndom. Det støkk i forsamlingen av pasienter og pleiere! Dette var stort - og til ettertanke. Hva kan sang føre til!

Nyheter fra startsiden

DM Arena-møter

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!