Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Et paradigmeskifte kan redusere selvmord

I vår verden handler det til syvende og sist om hvordan man blir møtt av hjelpeapparatet. I det nødvendige paradigmeskiftet handler det om pasientens innflytelse på hvordan tjenesten skal utøves.

Annons:
Lena-Maria Haugerud

Innlegg: Lena-Maria Haugerud, daglig leder i Landsforeningen for forebygging av selvskading og selvmord (LFSS)

SOM ÉN AV tre brukerorganisasjoner var Landsforeningen for forebygging av selvskading og selvmord (LFSS) innkalt til et møte hos helseminister Bernt Høie nylig. LFSS er en grasrotorganisasjon med direkte kontakt med dem som sliter med selvmordstanker/selvmordsforsøk via våre lavterskeltilbud som chat, samtaler for veiledning og støtte. I tillegg tilbyr vi veiledning til helsepersonell. 

Vi i LFSS savner en noe mer nyansert fremstilling i tidligere artikler i forbindelse med avsløringene om lovbrudd.

UROVEKKENDE. Brukermedvirkning må styrkes ved utforming av tjenestene, og brukerne i denne sammenhengen er dem som benytter seg av helsetjenestene i psykisk helsevern. Dette er en lovpålagt oppgave, jamfør Lov om helseforetak §35 og Lov om pasient og brukerrettighet §3-1, som ikke er innfridd i praksis.

Helseforetakene er svært systemstyrt når det gjelder lovverk, prosedyrer og retningslinjer. Dette er meget ugunstig i forhold til hvordan man skal møte denne målgruppen i psykisk helsevern.  Det som er urovekkende ved våre erfaringer, er alle de samtaler og møter vi har med brukere som kontakter oss fra en helseinstutisjon. De er tydelige på at de ikke blir ivaretatt på en god måte, eller føler at de ikke får den respekten de fortjener.

BEHOV FOR ATFERDSENDRING. Blant våre brukere er det vanlig med krenkelser av ulik grad, utsagn som skaper mer kaos enn hjelp. Fortellingene fra dem som i dag benytter seg av helsetjenesten, hadde gitt et reelt bilde om hva som faktisk daglig foregår ved landet sykehus.

“Det er paradoksalt at lovverket som skal ivareta en pasient som har prøvd å ta livet sitt, eller som står i fare til å ta livet sitt, ofte er mer til skade enn til nytte”

I vår verden handler det til syvende og sist om hvordan man blir møtt av hjelpeapparatet når man har prøvd å ta livet sitt, eller står i fare til å ta livet sitt. Det er paradoksalt at det lovverket som skal ivareta en slik pasient, ofte er mer til skade enn til nytte. Mange som sliter med selvmordstanker/selvmordsplaner, ønsker ikke å være ærlige overfor behandlere, leger og annet personell – i redsel for å bli tvangsinnlagt.  For å få avdekket en større andel av selvmordsfarene, må det en endring til i hvordan man skal imøtekomme en som er i selvmordsfare – eller i en så dyp krise at man ikke ser noe annet alternativ enn å dø.

OPPLEVELSENE. Fellesnevneren for dem som er innenfor psykiske helsevern og som tar kontakt med LFSS, er følgende:

• Er innlagt i avdeling, men blir ikke hørt/møtt/sett ut ifra sine behov, eller de møter taushet blant helsepersonell.
• De forteller ikke helsepersonellet om sine selvmordstanker/selvmordsplaner.
• Frykter å bli tvangsinnlagt hvis de forteller til helsepersonell.
• Er redde for å bli avvist av helsepersonell.
• Opplever at helsepersonell har liten evne til å lytte –og sette seg inn i – pasientens situasjon.
• Mange blir kasteballer i systemet med innleggelse på grunn av selvmordsforsøk, og blir utskrevet kort tid etterpå.
• Noen blir ikke engang innlagt etter et selvmordsforsøk.

UTSAGNENE. Her er noen av utsagnene pasientene kan bli møtt med i psykisk helsevern:

• Det er ikke ulovlig å ta livet sitt.
• Du bestemmer selv, og det er ditt valg.
• Gå og gjør det!, jamfør såkalt omvendt psykologi for å få personer til å ombestemme seg etter at de har fortalt om sine selvmordstanker.
• Det går ikke å hjelpe deg.

Listen over årsaker og utsagn kan gjøres lang, og slik oppførsel vil du ikke bli møtt med i somatikken.

SÅRBARHETEN. Fagfolk snakker om «oss» som «så sårbare». Vi er ikke så sårbare at vi ikke får med oss hva som skjer rundt oss, eller hvordan vil blir møtt av helsepersonell. I den såkalte sårbarheten finnes det også ressurser og egne tanker om hvordan vi ønsker å bli møtt og ivaretatt. Når man sliter med selvmordstanker og/eller blir innlagt etter selvmordsforsøk er situasjonene kompleks. 

Sett ifra et brukerperspektiv handler det om at man er svært sliten, og tilstanden er bunnløs fortvilelse.  Man trenger akutt hjelp for å få sortert ut et påtrengende tankekaos. Man må hjelpe pasienten til å se håp, og i særdeleshet ikke legge til grunn at pasientens «autonomi» skal være en faktor i vurderingen.

Autonomi blir ofte omtalt i helsevesenet, og dette burde også gjelde for en som er i selvmordsfare, som en etisk korrekt måte å møte pasientene på.

PASIENTMØTET. Det er fullt mulig å hjelpe alle, men da må man møte pasienten på riktig måte.  Hjelpeapparatet må ha rammebetingelser og se nødvendigheten av å bruke tid med pasienten. I en etablert god relasjon må man tørre å snakke om de mørke tankene, og man må være nysgjerrig og undre seg sammen med pasienten.  Å skape allianse, er alfa og omega. Man må ha evnen til å snakke om pasientens følelser, og til å tolke pasientens følelsesuttrykk.

Vi i LFSS erfarer at svært mange ikke får hjelp, eller som får så dårlig hjelp at møtet med helsesystemet gjør situasjonen enda vanskeligere. Så i det nødvendige paradigmeskiftet handler det om pasientens innflytelse på hvordan tjenesten skal utøves.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Kommentarer

Nyheter fra startsiden

REGJERINGENS PLANER OM SAMMENSLÅING AV SYKEHUS I NORD

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!