Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Kjære hjelper, har du sett deg selv i speilet?

Jeg ber om at du ser deg selv i speilet når vi kjører oss fast, og ikke bare plasserer «skylden» hos meg. Er det mye forlangt?

Annons:

Kronikk: Nina Knagenhjelm, utdannet lege med pasienterfaring. Hun er sykmeldt/på AAP, men har det siste halve året hospitert ved Skien helsehus i 60 prosents stilling for å komme tilbake i ordinær jobb

JEG LURER PÅ to ting: Hvorfor får jeg som pasient ofte «skylden» når behandlingen ikke gjør meg frisk nok på forventet tid og måte ut ifra oppleste regler og normer i fagmiljøet? Og hvor kommer ordet «behandlingsresistent» fra i psykiatrien?

Min psykolog sier til meg: «Dersom du blir sint på meg, lei deg, frustrert, mistror meg eller stikker, da er det en grunn til det, og vi må sammen prøve å finne ut av hva det handler om».

Nøkkelspørsmålet er: Hva handler dette egentlig om? Hva er atferden og tankegangen en erstatning og mestringsstrategi for? Hva har gjort at hjerne og kropp går i så feil baner?

PROBLEMENE. Én av mine diagnoser er blandet dissosiativ lidelse. Den har kommet av en grunn. Jeg er blitt beskyldt for simulering. For å få oppmerksomhet og slippe ansvar. De som kjenner meg godt, flirer av den påstanden, og rister på hodet. For meg kan spesifikke situasjoner, samtaler og tankerekker trigge minner, og følelsesreaksjonen blir mange ganger sterkere enn den normalt er for andre. Hjernen må beskytte seg selv og hindre kortslutning. Jeg kobler ut.

Andre ganger får det andre utslag. Utenfra ser mange meg som en vrang pasient som manipulerer. Uten å stille seg selv eller meg spørsmål i etterkant. Mens man nekter å tro på mine desperate forklaringsord. Man fortsetter som før. Jeg blir ikke bedre. Konklusjonen er klar. Behandlingsresistent.

En resistent bakterie endrer sitt forsvarsverk og sine angrepspunkt fortløpende for å overleve. Hovedmål: Fortsette å skape problemer og faenskap for menneskeheten. Er det sånn dere ser på meg? En person som ønsker å skape problemer og gjøre livet vanskelig og jævlig for andre? Som motarbeider behandlingen aktivt og søker nye veier for å unngå effekt, og har null interesse av å bli bedre, tvert imot? Takk skal du ha, sier jeg bare.

SPEILET. Har dere sett dere selv i speilet? Har dere noen gang stilt dere følgende spørsmål:

«Hvorfor når ikke jeg frem til denne pasienten? Tenker jeg feil? Er det noe jeg kan gjøre annerledes? Hva har jeg ikke skjønt?»

Hvorfor er akkurat dette så vanskelig? Dere er vanlige mennesker som ikke kan, vet eller forstår alt. Dere gjør feil, misforstår og har dårlige dager. Dere er ikke perfekte. Jeg har observert at det å konferere med kollegiet, og anta, synse og tro, er enkelt. Men å spørre pasienten hvordan hun opplever behandlingen, deg som behandler og relasjonen deres, eller hvorfor hun tror hun ikke blir bedre og hva hun tror hun trenger, det er fali det. Til opplysning: Å gjøre dette, er ikke det samme som å la pasienten få viljen sin. Det er å se pasienten.

SELVKRITIKK? Psykiatri er ikke eksakt vitenskap. Så hvordan kan man egentlig forsvare å sette to streker under svaret, altså diagnosen, i psykiatrien? Og er dette noe mål i seg selv? Det å gruppere oss pasienter på en måte som gjør at dere opplever å ha oversikt, er vel fagsidens interesse? Hva hjelper det meg å få en merkelapp dersom om du ikke er interessert i å finne ut av hva som ligger bak, eller hva akkurat jeg trenger hjelp til for å leve best mulig med den, eller bli kvitt den? Hva hjelper det meg med to streker under svaret hvis svaret er feil?

Selv om man er fagperson, og kanskje erfaren, må det være mulig å rette et kritisk blikk mot seg selv. Idet du selv mener du er perfekt og uansett vet bedre enn pasienten fordi du er den fagpersonen du er og «vet hva du holder på med», har du krysset en grense som kan være livsfarlig for mer enn én part.

DITT VALG. Dere må ta et valg. Slik dere har fortalt meg så ofte at jeg «bare må gjøre». Dere må velge å se meg i et annet lys – et valg som så absolutt er mulig for dere å ta. Det handler like mye om menneskesyn, verdier og holdninger som noe annet. Jeg kan ikke forvente at du forstår alt. Men jeg bør kunne forvente en interesse for å prøve å forstå meg, min historie, og hvorfor deler av hjernen min har blitt fullstendig feilkoblet. Det må da være i begge parters interesse at vi prøver å finne ut av dette i fellesskap og drar i samme retning? I stedet for å innta stillingskrig mot hverandre slik resultatet dessverre ofte blir.

Jeg ønsker bare å bli sett som et menneske, ikke som et knippe med diagnosekoder på papiret. Jeg ber bare om at du prøver å forstå meg. Jeg ber deg bare om å se deg selv i speilet når vi kjører oss fast, ikke bare plassere «skylden» hos meg. Er det egentlig så mye forlangt?

Det finnes imidlertid flere hederlige unntak som har skjønt det. Lær av dem!

Ingen oppgitte interessekonflikter

Kommentarer

Kontrollspørsmål for kommentarer   5 + 4 =   (legg sammen tallene for å kommentere)
NB! Dårlig ytringsklima beskrives som et problem i deler av helsetjenesten, derfor har vi en åpning for anonyme kommentarer. Dagens Medisin oppfordrer imidlertid alle til å bruke fullt navn i kommentarfeltet, og kritisk vurdere om man har behov for å være anonym. Fullt navn og identifisering gjør debatten bedre – for alle! Ved å huke av boksen, godkjenner du publisering av kommentaren i artikkelen og Dagens Medisins regler for kommentarinnlegg.


  • kim Weidemann 20.05.2017 14.32.19

    Men all sann hjelpekunst begynner med en ydmykelse. Hjelperen må først og fremst ydmyke seg under den han vil hjelpe, og derved forstå at det å hjelpe ikke er å herske, men å tjene. Søren Kierkegaard

  • Nina Knagenhjelm 21.05.2017 13.15.15

    Kierkegaard burde inn i pensum med det sitatet det.

  • Harald Sundby 19.05.2017 19.24.13

    Spennede innspill, som vel dypest sett dreier seg om forståelsen av DIALOG, NYSSGJERRIGHET og YDMYKHET. La oss kalle det tre av hjelperollens kardinaldyder. Som underviser i et hjelpefag har jeg kommet til et lite credo: "Vanskelige" pasienter er vanskelige fordi de HAR det vanskelig. Forsøk å finne ut av det. Sett av 30-40 minutter og skru på ørene. Da blir hjelper- frustrasjonene og avmakten til respekt. Og da er dere i gang. Keep up your good work, Nina K

  • Nina Knagenhjelm 20.05.2017 00.14.29

    Spikeren på hodet der, Harald. Og du vet jo så absolutt hva du snakker om. Du har tross alt gått i lære hos en av de vanskeligste av dem, og vært gjennom alle fasene i den læringsprosessen du beskriver så bra ;) avslutter med et: "Og størst av disse tre er YDMYKHETEN."

  • Med. Student 18.05.2017 23.53.40

    Amen! Et så viktig tema som sårt trenger mer oppmerksomhet. Takk for at du bidrar til å sette dette på dagsorden!

  • Nina Knagenhjelm 20.05.2017 00.10.25

    Og det gir stort håp at dagens studenter har det synet! Tusen takk for det!

  • Miljøterapeut 18.05.2017 20.16.05

    Godt skrevet! Jeg har opplevd flere ganger at pasienter som ikke blir bedre blir kategorisert som vanskelige, behandlingsresistente og/eller manipulerende. Hvis det først dannes en allemenn oppfatning om at pasienten er vanskelig er det vanskelig å endre sin personlige oppfatning, selv om man ønsker. Det er lett å kategorisere pasienter som ikke blir bedre negativt, for da plasseres skylden hos andre enn en selv. Dette er ikke bra, og det er bra at du setter ord på det. Jeg tror mange som har jobbet noen år i psykiatrien ved ulike anledninger har spurt seg selv hvem det er som er mest syk, pasienten eller behandleren. Ved å sette kloke ord på "galskapen" vil jeg si du har flyttet deg et steg nærmere å bli frisk. Lykke til!

  • Nina Knagenhjelm 18.05.2017 22.54.52

    Kjære Miljøterapeut Din kommentar gir meg virkelig håp om at dette paradigmeskiftet i psykiatrien både kan og vil komme. Tusen takk for tilbakemelding :) Og glad for at jeg faktisk turte nå.

  • lege 17.05.2017 15.58.04

    Takk! Et veldig godt innlegg med mange gode råd til ansatte i psykiatrien. Dette er en ukultur som finnes i helsevesenet, generelt- også innenfor somatiske fag. Helsepersonell tolker pasientene - uten å ha stilt et eneste spørsmål om tankeinnhold, følelser osv.- og bare antar- som om de skulle være perfekte guder. Legene har jo tradisjonelt vært verst - men jeg ser at annet helsepersonell også gjerne vil leke Gud- dvs. være perfekte, kunne lese tanker og følelser og ha monopol på den absolutte sannhet. I tillegg til legene ser vi det særlig hos en del manuellterapeuter - som går langt utenfor faget sitt - og utenfor den menneskelige evne - når de synser noe - som en vurdering av pasienten, basert på synsing om symptomer, inkl. "feil" tanker og følelser - som de bare antar at er tilstede. De ser sjelden pasientenes gode mestring og ressurser. Oppfordring: Helsepersonell må seg selv utenfra og pasientene innenfra - og kommunisere uten fordommer og forutinntatthet- og lær av pasientene.

  • Nina Knagenhjelm 18.05.2017 10.08.14

    Det var en tilbakemelding jeg ikke hadde forventa, og som jeg er dypt takknemlig for. Den oppfordringen fra deg burde MANGE ta til seg og leve etter, både i psykiatri og somatikk. Da tror jeg faktisk at ganske mange ressurser og kroner kunne vært spart totalt sett i lengden...

Nyheter fra startsiden

Sykehuskonflikten i arbeidsretten

Vraket som meddommer etter Facebook-kommentar6

MANGE FORTSETTER Å RØYKE ETTER ET HJERTEINFARKT

– Selv om det har virket håpløst, må vi gjøre et nytt forsøk

Den europeiske diabeteskongressen (EASD)

Anslår fem tapte leveår hos 40-åringer med diabetes1

Stamcelletransplantasjon for MS

Får ikke svar på studien før i 20224

Politikk og økonomi

Går av som statssekretær2

ØKNING AV ELDRE PÅ SYKEHUS STØRRE ENN BEFOLKNINGSVEKSTEN

– Vi må satse på forebygging og tidlige tiltak for de «yngre eldre»

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!