Kjære hjelper, har du sett deg selv i speilet?

Jeg ber om at du ser deg selv i speilet når vi kjører oss fast, og ikke bare plasserer «skylden» hos meg. Er det mye forlangt?

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

Kronikk: Nina Knagenhjelm, utdannet lege med pasienterfaring. Hun er sykmeldt/på AAP, men har det siste halve året hospitert ved Skien helsehus i 60 prosents stilling for å komme tilbake i ordinær jobb

JEG LURER PÅ to ting: Hvorfor får jeg som pasient ofte «skylden» når behandlingen ikke gjør meg frisk nok på forventet tid og måte ut ifra oppleste regler og normer i fagmiljøet? Og hvor kommer ordet «behandlingsresistent» fra i psykiatrien?

Min psykolog sier til meg: «Dersom du blir sint på meg, lei deg, frustrert, mistror meg eller stikker, da er det en grunn til det, og vi må sammen prøve å finne ut av hva det handler om».

Nøkkelspørsmålet er: Hva handler dette egentlig om? Hva er atferden og tankegangen en erstatning og mestringsstrategi for? Hva har gjort at hjerne og kropp går i så feil baner?

PROBLEMENE. Én av mine diagnoser er blandet dissosiativ lidelse. Den har kommet av en grunn. Jeg er blitt beskyldt for simulering. For å få oppmerksomhet og slippe ansvar. De som kjenner meg godt, flirer av den påstanden, og rister på hodet. For meg kan spesifikke situasjoner, samtaler og tankerekker trigge minner, og følelsesreaksjonen blir mange ganger sterkere enn den normalt er for andre. Hjernen må beskytte seg selv og hindre kortslutning. Jeg kobler ut.

Andre ganger får det andre utslag. Utenfra ser mange meg som en vrang pasient som manipulerer. Uten å stille seg selv eller meg spørsmål i etterkant. Mens man nekter å tro på mine desperate forklaringsord. Man fortsetter som før. Jeg blir ikke bedre. Konklusjonen er klar. Behandlingsresistent.

En resistent bakterie endrer sitt forsvarsverk og sine angrepspunkt fortløpende for å overleve. Hovedmål: Fortsette å skape problemer og faenskap for menneskeheten. Er det sånn dere ser på meg? En person som ønsker å skape problemer og gjøre livet vanskelig og jævlig for andre? Som motarbeider behandlingen aktivt og søker nye veier for å unngå effekt, og har null interesse av å bli bedre, tvert imot? Takk skal du ha, sier jeg bare.

SPEILET. Har dere sett dere selv i speilet? Har dere noen gang stilt dere følgende spørsmål:

«Hvorfor når ikke jeg frem til denne pasienten? Tenker jeg feil? Er det noe jeg kan gjøre annerledes? Hva har jeg ikke skjønt?»

Hvorfor er akkurat dette så vanskelig? Dere er vanlige mennesker som ikke kan, vet eller forstår alt. Dere gjør feil, misforstår og har dårlige dager. Dere er ikke perfekte. Jeg har observert at det å konferere med kollegiet, og anta, synse og tro, er enkelt. Men å spørre pasienten hvordan hun opplever behandlingen, deg som behandler og relasjonen deres, eller hvorfor hun tror hun ikke blir bedre og hva hun tror hun trenger, det er fali det. Til opplysning: Å gjøre dette, er ikke det samme som å la pasienten få viljen sin. Det er å se pasienten.

SELVKRITIKK? Psykiatri er ikke eksakt vitenskap. Så hvordan kan man egentlig forsvare å sette to streker under svaret, altså diagnosen, i psykiatrien? Og er dette noe mål i seg selv? Det å gruppere oss pasienter på en måte som gjør at dere opplever å ha oversikt, er vel fagsidens interesse? Hva hjelper det meg å få en merkelapp dersom om du ikke er interessert i å finne ut av hva som ligger bak, eller hva akkurat jeg trenger hjelp til for å leve best mulig med den, eller bli kvitt den? Hva hjelper det meg med to streker under svaret hvis svaret er feil?

Selv om man er fagperson, og kanskje erfaren, må det være mulig å rette et kritisk blikk mot seg selv. Idet du selv mener du er perfekt og uansett vet bedre enn pasienten fordi du er den fagpersonen du er og «vet hva du holder på med», har du krysset en grense som kan være livsfarlig for mer enn én part.

DITT VALG. Dere må ta et valg. Slik dere har fortalt meg så ofte at jeg «bare må gjøre». Dere må velge å se meg i et annet lys – et valg som så absolutt er mulig for dere å ta. Det handler like mye om menneskesyn, verdier og holdninger som noe annet. Jeg kan ikke forvente at du forstår alt. Men jeg bør kunne forvente en interesse for å prøve å forstå meg, min historie, og hvorfor deler av hjernen min har blitt fullstendig feilkoblet. Det må da være i begge parters interesse at vi prøver å finne ut av dette i fellesskap og drar i samme retning? I stedet for å innta stillingskrig mot hverandre slik resultatet dessverre ofte blir.

Jeg ønsker bare å bli sett som et menneske, ikke som et knippe med diagnosekoder på papiret. Jeg ber bare om at du prøver å forstå meg. Jeg ber deg bare om å se deg selv i speilet når vi kjører oss fast, ikke bare plassere «skylden» hos meg. Er det egentlig så mye forlangt?

Det finnes imidlertid flere hederlige unntak som har skjønt det. Lær av dem!

Ingen oppgitte interessekonflikter

Powered by Labrador CMS