Mest psykosomatikk?

Dag Coucheron, lege og spesialist i psykiatri
DETTE INNLEGGET er det subjektive inntrykket fra en psykiater som ikke har et stort tallmateriale å vise til. Heller ikke dusinvis av forskningsresultater. Bare inngående kjennskap til tre–fire ME- pasienter samt mer sporadiske intervjuer med fem-seks andre. Anslagsvis har jeg kjent tre av dem i åtte år. De andre har jeg snakket med, hver og en av dem, i tre–fire hele klokketimer.
Grunnene til at de har oppsøkt meg, var at de alle sammen tvilte på at deres plager skyltes en psykosomatisk lidelse. De ville ha en second opinion. Min egen holdning er naturligvis preget av mine erfaringer med særlig de tre jeg har fulgt gjennom åtte år. Dette medfører selvsagt at jeg har tatt farge av deres oppfatninger og deres tvil angående så vel årsak som sykdomsbilde.
ERFARING OG SKJØNN. Slike subjektive oppfatninger er jeg ikke alene om. Jeg er også oppmerksom på at mitt utvalg er svært begrenset, kvalitativt og kvantitativt. Når jeg likevel drister meg til å mene noe om denne diffuse sykdommen, bygger dette på at jeg antakeligvis er en av få psykiatere i Norge som har fulgt et begrenset antall pasienter med diagnosen ME gjennom så mange år, samt at jeg har fulgt ganske godt med i debatten gjennom fagtidsskrifter, medier og samtaler med kolleger og fagfolk med basis i forskningsmiljøer.
Ut ifra dette har jeg dannet meg følgende oppfatninger, som med alle sine begrensninger, likevel bør ha en viss allmenn interesse. Jeg har undersøkt mine ME-pasienter klinisk, det vil si at jeg har snakket inngående med dem og flere av deres pårørende over lang tid. Jeg har ikke benyttet meg av spørreskjemaer, som jeg altfor ofte har hatt dårlige erfaringer med, men stolt på min kliniske erfaring og skjønn.

Les debattinnleggene: – Hvorfor er ME-pasienter så sinte? og Sinte ME-pasienter
SKEPSIS. Av andre forhold som antakeligvis har hatt en viss betydning for mine funn, er en inngrodd skepsis til vedtatte sannheter innenfor medisinen, og da særlig innenfor psykiatrien, som etter min oppfatning nærmest har diskreditert seg selv ved å neglisjere det medmenneskelige, og i for stor grad konsentrere seg om diagnoser og psykofarmaka.
Hva har jeg så funnet? At ingen av dem jeg har undersøkt, kunne sies å ha noen tegn på psykisk sykdom, definert slik at ingen av dem hadde et sykdomsbilde der psykiske forhold så ut til å ha spilt en rolle i så vel sykdommen som dens utforming. Naturligvis har de alle sammen reagert følelsesmessig på sine lidelser, men disse har ikke vært årsak til grunnsykdommen, men naturlige følgetilstander av langvarige og store lidelser forårsaket av en sykdom man ennå ikke har funnet ut av, verken hva som forårsaker sykdommen eller hvilke behandlingsmessige tiltak det er rimelig å prøve ut.
Vi synes derimot å vite en hel del av hva vi ikke må gjøre. Fremfor alt må vi anerkjenne deres rett til å bli betraktet som syke. Dernest må vi ikke overbelaste dem. Vi må behandle hver og en med respekt, ikke med mistro og paternalisering. Med andre ord må vi ta dem på alvor.
AUTOIMMUNITET. Dernest har jeg funnet at de aller fleste av mine pasienter nok lå over middels i forhold til så vel intellektuelle som følelsesmessige egenskaper. Videre at de har båret sine lidelser med en bemerkelsesverdig styrke og utholdenhet. Blant de egenskaper som har overrasket, er at de fleste av dem har utviklet en stor grad av humor, noe som også omfattet selvironi.
Konklusjonen man kan trekke av disse funnene, som naturligvis skal ses på med sunn skepsis, er at de psykiske faktorene i sykdommen CFS/ME ikke spiller noen avgjørende rolle i verken sykdommens årsak eller utforming.
Mitt inntrykk er derfor at man ikke bør betrakte sykdommen ut fra en psykosomatisk synsvinkel, men heller konsentrere seg på somatiske lidelser, der forskningen innenfor særlig autoimmunitetsaspektet bør fortsette med intensivert styrke. n
Ingen oppgitte interessekonflikter