Det er nødvendig å utvide verktøykassen

Daniel Haga, samhandlingsdirektør i Helse Midt-Norge RHF
Hvis vi har et ensidig fokus på bruken av døgnplasser ved våre psykiatriske enheter, medfinansiering og øyeblikkelig hjelp, kan det føre oss på feil spor.
DET ER på tide at psykisk helsevern og rusbehandling blir en del av samhandlingsreformen. Vi trenger virkemidler som støtter opp under samhandling for disse pasientgruppene, men det kan bli et alvorlig feilgrep å avgrense fokus til utskrivingsklare pasienter, kommunal medvirkning og øyeblikkelig hjelp. Det er nødvendig å utvide verktøykassen.
For somatisk sektor er vi i ferd med å lykkes med de økonomiske virkemidlene tilknyttet utskrivingsklare pasienter og kommunal medfinansiering. Jeg tror også at utvikling av øyeblikkelig hjelp-tjenester i kommunene er riktige grep for at organisering av helsetjenestene dreies i rett retning. Men jeg tror ikke disse virkemidlene vil være like effektive for å løse utfordringen innen psykisk helse og rus.
TILGANG. Opptrappingsplanen for psykisk helsevern og rusreformen har bidratt til en betydelig styrking av behandlingstilbudet innen denne delen av helsetjenesten. På spesialist-siden er det bygget ut infrastruktur gjennom distriktspsykiatriske sentre og tilgjengeligheten har økt. Fokuset har helt riktig vært på polikliniske konsultasjoner, ambulante team og oppsøkende virksomhet.
Skal samhandlingen rundt den enkelte pasient bli bedre, må vi rette oppmerksomheten mot hvordan vi kan sikre at DPS-ene blir faglig robuste ressurser som fastleger og annen primærhelsetjeneste har lett tilgang på. Ved å bygge på, og utvikle den infrastrukturen som opptrappingsplanen har gitt oss, kan vi gi tilbud til flere, forebygge alvorlig sykdom og redusere behovet for innleggelser.
KRISER. Det finnes gode eksempler. TIPS-prosjektet i Rogaland med tidlig oppfølging av ungdom med schizofreni har gitt gode resultater. Dette er av stor betydning for den enkelte pasient først og fremst, men eksempelet er også godt fordi det er snakk om en ressurskrevende pasientgruppe. Tidlig oppdagelse og systematisk behandling er av stor betydning for både individ og samfunn.
Psykiske plager vil for mange vare livet ut. Noen vil også ha behov for mer intensiv oppfølging i perioder, men målet er jo å unngå at kriser bygger seg opp. Å finne veien tilbake til et normalisert liv handler ikke bare om å få støtte og hjelp, det gjelder også å fylle livet med innhold. Støttekontakter er vel og bra – og ganske sikkert tjenlig i mange sammenhenger, men jeg skulle ønske at vi så flere aktivitetskontakter ute i kommunene.
FRISKLIVSRESEPT. I dag har vi frisklivsentraler i mer enn 145 kommuner rundt om i Norge. De er til for personer som ikke nødvendigvis er syke, men som står i fare for å bli syke, eller som har utfordringer tilknyttet fysisk eller psykisk helse. Å få stilt diagnose er ikke det avgjørende, men med frisklivsresept i handa kan du her å få hjelp til å mestre egen livssituasjon. Dette er rett vei å gå hvis vi mener alvor med å forebygge sykdom.
I Nord-Trøndelag har fylkeskommunen iverksatt et viktig forebyggende arbeid innen psykisk helsevern i den videregående skolen. Oppskriften har tre hovedingredienser: Økt kompetanse hos lærerne (som jo er tettest på elevene), skolehelsetjenesten styrkes og det gis et eget tilbud til førsteklassene. En nullvisjon for selvmord blant unge krever at skoler og lokalsamfunn engasjeres. Det handler ikke om å sykeliggjøre, men å normalisere og skape åpenhet.
Aktørene innen offentlig forvaltning er viktige, men oppgaven løses ikke uten at vi mobiliserer også i privat sektor. Både arbeidsgivere og arbeidstakere har egeninteresse i å være aktive parter i forebyggende helsearbeid. Hvordan tar vi dette videre og lar det bli en del av samhandlingsreform og det forebyggende helsearbeidet?
VIRKEMIDLER. Når psykisk helsevern og rus skal bli en del av avtalene som samhandlingsreformen har gitt oss, kan det ikke bli en blåkopi. Hvis vi ensidig har fokus på bruken av døgnplasser ved våre psykiatriske enheter, medfinansiering og øyeblikkelig hjelp, kan det føre oss på feil spor.
Det er behov for å styrke samhandlingen innad i våre sykehus. Det gjelder ikke minst forholdet mellom psyke og kropp. Med et økende antall eldre i årene som kommer, skal det ikke stor fantasi for å se at alderspsykiatrien vil få økt oppmerksomhet. Spørsmålet blir da hva som oppleves som gode og trygge tjenester for pasient og pårørende.
Jeg har ikke en ferdig oppskrift på hva den utvidede verktøykassen for samhandlingsreformen bør inneholde, men jeg tror vi allerede nå vet noe om hvilken innretning virkemidlene bør ha for å bidra til å forebygge, behandle og gi støtte til mestring av sykdom. Da må dagens insentivordninger tilpasses utfordringsbildet i psykisk helsevern – og vi trenger nye virkemidler som løfter folkehelseperspektivet inn i samhandlingsreformen.
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 15/2013