Gir valg for en verdig død

Et livstestamente som beskriver syke og døendes behov også ut over de medisinske, skal nå prøves ut ved fire sykehjem i Oslo.

Favorittmusikk og litteratur
– For å bedre kvaliteten av terminalomsorgen for den alvorlig syke, er det av største betydning å sikre gode beslutninger mot og ved livets slutt, påpeker Stephan Ore, sykehjemslege og medisinskfaglig ansvarlig ved Oppsalhjemmet sykehjem i Oslo.
Ore viser til at mange helsearbeidere og institusjoner ikke skaffer seg kunnskap om hva pasienten ønsker i livskritiske spørsmål.
Behandlerne vil derfor stå overfor store og uhåndterlige problemer når de skal ta beslutninger om behandling ved livets slutt overfor pasienten og de pårørende.
– Vi skal presentere alle beboere og deres pårørende for dette ved innleggelsen, og etter passelig tid skal utfyllingen skje. Livstestamentet blir en del av vår arbeidsrutine på alle beboere. De som takker nei, vil selvfølgelig bli respektert, sier Ore.
I testamentet kan pasienten krysse av for ønsker, som for eksempel ønsker om å få spilt sin favorittmusikk når man går bort, og tekster og litteratur man vil få opplest – eller:
«Jeg vil at noen holder meg i hånden og at man snakker til meg når dette er mulig, selv om jeg ikke ser ut til å reagere på stemmen eller berøring fra andre».
Inspirasjon fra USA og England
Det er leger, sykepleiere, hjelpepleiere og advokat i Norlandia Cares sykehjemsdivisjon som har utarbeidet livstestamentet.
– Som inspirasjon har vi benyttet «Five Wishes» fra organisasjonen Aging with Dignity og «Advance Care Plan» fra St. Christophers Hospice i England – i tillegg til eget erfaringsgrunnlag, sier Ore.
Valgene i testamentet skal klargjøre hvilke roller pasienten, den pårørende og behandleren har, tilføyer han.
Bruken og erfaringene med livstestamentet vil bli forsket på og publisert, ifølge Ore:
– Blir det negativt, vil vi endre eller avslutte tiltaket. Blir det positivt, vil vi informere om dette dersom det tjener kommunikasjonen med pasientene og de pårørende, sier han.   
– Det er ikke enhver pleier gitt å skulle starte en samtale om døden
Liv Wergeland Sørbye, høgskolelektor ved Diakonhjemmet høgskole i Oslo synes
intensjonen med «5 valg for verdighet» er god, men sier det er viktig at personalet får veiledning og opplæring.
– Åpenhet om døden er naturlig for enkelte, men andre bruker nonverbal kommunikasjon for å vise at en forstår at livet går mot slutten. Det er ikke enhver pleier gitt å skulle starte en samtale om døden. Men dersom egnede nøkkelpersoner har hatt «den første samtalen» og eventuelt senere har fått en underskrift, er det lettere for personalet å følge opp, sier hun.
Vanskelig å snakke om
Hun viser til at flere sykehjem i dag bruker den såkalte The Liverpool Care Pathway (LCP), en internasjonalt anerkjent tiltaksplan for å kvalitetssikre omsorgen til døende og deres pårørende.
– Intensjonen med LCP er god, men enkelte pårørende reagerer på at en forbereder pasientene på å dø istedenfor å forlenge livet, forteller Wergeland Sørbye.
Internasjonalt finnes det en rekke vurderingsverktøy som skal hjelpe til med å gi god palliativ omsorg både fysisk og psykisk. Men i den praktiske hverdagen har imidlertid pleiepersonalet problemer med å snakke om livets slutt, sier Wergeland Sørbye, som viser til en undersøkelse i regi av Kommunesektorens organisasjon:

Skjønte ikke at pasienten var døende
I undersøkelsen, «En naturlig avslutning på livet», ble pleiere intervjuet om sykehjemsbeboernes siste tre døgn.
– Det var blitt snakket svært lite om døden, og i rundt 20 prosent av tilfellene skjønte ikke personalet at pasienten var døende. I ti prosent av dødsfallene skjønte personalet dette først den samme dagen døden inntrådte, sier hun.
Studien, der Wergeland Sørbye jobbet med undersøkelsen, er et samarbeid mellom Deloitte AS og Diakonhjemmets Høyskole og Agenda Kaupang.