Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Abonnere
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Selektiv abort: «Det dødelige avviket»

Det «dødelige avviket» jeg var blitt presentert for i studiet, var nå min datter, ikke et abstrakt begrep. Først nå forsto jeg viktigheten av tiden – jeg ville ha mest mulig tid med min datter.

Publisert: 2012-05-24 — 13.22 (Oppdatert: 2015-05-21 — 11.44)

Siri Fuglem Berg, dr.med, spesialist i anestesi

I GENETIKKUNDERVISNINGEN på medisinstudiet ble jeg presentert for fordelene ved fosterdiagnostikk og mulighet for selektiv abort. Tanken på at noen valgte bort sine fostre med Down syndrom var alltid ubehagelig. Men hva med alvorligere tilstander? Vi ble fortalt at det var en fordel for kvinnen å vite om fosteret hadde et «dødelig avvik», for eksempel anencefali, slik at hun kunne fjerne det og komme seg videre i livet.

Dette argumentet godtok jeg glatt og ukritisk. Det lød fornuftig: Hvorfor i all verden lide seg gjennom et svangerskap med et barn som allikevel skal dø?

VERDIFULL TID. Omtrent 20 år senere fikk jeg et annet syn på saken. I mitt fjerde svangerskap hadde jeg gitt etter for et mildt press om fosterdiagnostikk på grunn av alder. Mitt foster hadde trisomi 18 – «uforenlig med liv», sa de. Tilbudet om abort ble presentert sammen med diagnosen, det ble tatt som en selvfølge at vi valgte dette.

For meg var det ingen løsning å avslutte svangerskapet. Dette ville ikke fjerne problemet, ikke beskytte meg mot det faktum at min datter kom til å dø. Det ville bare fremskynde døden. Jeg ønsket slett ikke å bestemme den dagen hun skulle dø, det var et valg jeg visste jeg ikke kunne leve med.

Det «dødelige avviket» jeg var blitt presentert for i studiet, var nå min datter, ikke et abstrakt begrep. Først nå forsto jeg viktigheten av tiden – jeg ville ha mest mulig tid med min datter. Hver dag ble verdifull. Relasjoner skulle bygges. Vi måtte bruke tiden godt.

AKTIVT ALTERNATIV! Overraskelsen var stor da jeg oppdaget at det ikke var lagt til rette for å bære fram. Man har valgfrihet – men kun til å velge abort.

I dag er abort et aktivt valg. Å bære fram, er passivt. Dette må endres dersom kvinner skal ha et reelt valg. De må presenteres for et aktivt alternativ – for muligheten til å få noe positivt ut av svangerskap og et mulig liv med den lille. De må forsikres om god oppfølging i svangerskap, både fysisk og psykisk, få hjelp til å planlegge framover mot fødsel og mulig liv. De må få vite at den lille ikke behøver lide, at man har muligheter til å lindre, kombinert med aktiv behandling etter behov.

DØMT TIL UNDERGANG. Fostre med trisomi 13 eller 18 dømmes i dag straks til undergang. Den dødelige språkbruken fratar kvinnen muligheten til å ta et valg basert på egne verdier – legenes holdninger til et liv med mentale funksjonshemninger råder og villeder. De fleste veiledere har ikke truffet slike barn, men nøler ikke med å svartmale tilstanden. Men disse barna er slett ikke «uforenlige med liv», noen lever i mange år. De er slett ikke «grønnsaker» eller «uten sjelsliv», de gir god kontakt, kommuniserer godt, og kan lære å gå med gåstol.

Det dødelige språket får følger videre dersom man, imot legenes anbefaling, velger å bære fram. Barna nektes overvåking under fødsel, nektes starthjelp etterpå og nektes et minimum av tiltak videre. De skal helst dø fortest mulig. Dette sender signaler til den gravide om at barnet hun bærer på ikke har noen verdi, at det er mindre verdt enn «normale» nyfødte.

INGEN GEVINST. Tidlig ultralyd har per i dag ingen helsegevinst, med mindre man ser på det som gevinst å kunne abortere barn med avvik. Det gir ingen økt trygghet bortsett fra falsk trygghet. Det store antall falske positive prøver vil faktisk føre til mye utrygghet.

Kvinner som får påvist reelle avvik havner i en valgsituasjon de ikke evner å forestille seg på forhånd, med klare føringer for hva de bør velge.

Retten til ikke å vite blir en utopi ved innføring av screening for alle. Svært få vil takke nei. Samtidig skal det ikke være slik at man har rett til å vite kun dersom man ønsker abort ved avvik.

Gjennom årene med fosterdiagnostikk og selektiv abort har man fokusert på kvinner som har fått utført selektiv abort. Ny kunnskap har ført til endringer av praksis rundt selve senaborten, med bl a innføring av ritualer, som skal gjøre sorgprosessen enklere.

Det har ikke vært fokusert i samme grad på kvinner som bærer fram, derfor har lite blitt gjort for å bedre deres situasjon. De trenger en helt annen oppfølging enn kvinner som går gjennom normale svangerskap eller opplever dødfødsel.

PALLIASJON. Studier har vist at når palliasjon tilbys i tillegg til abort, velger fra 40–90 prosent å bære frem. Det bør være noe å sikte mot. En god løsning kan være å satse på «omsorg i mors liv» – hospicevirksomhet for den gravide og hennes familie gjennom svangerskap, fødsel, liv og død. Det siste tiåret er dette innført i flere stater i USA, det er nå på vei inn i flere europeiske land.

Ikke alle kvinner godtar at abort skal være eneste utvei. I Frankrike valgte tidligere stort sett alle gravide som fikk påvist alvorlig avvik, abort. Nå øker andelen kvinner som bærer fram. De patriarkalske holdninger som henger i hos veiledere, og som gjør at abort stort sett alltid anbefales som beste utvei, godtas ikke lenger av alle kvinner.

Kanskje kan vi få til noe lignende i Norge ved drastisk å endre måten veiledningen utøves på – og ved å legge til rette for muligheten til å fortsette svangerskapet på en god og verdig måte? Men det er kanskje ikke det vi ønsker?

Relaterte saker

Nyhetsbrev
Følg med på siste nytt fra Dagens Medisin ved å abonnere på vårt gratis nyhetsbrev og følge oss i sosiale medier.
Del:

Kommentarer

OBS! Du må logge inn for å kommentere

Bli medlem

Nyheter fra startsiden

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!