Et spørsmål vi ikke lenger kan unngå

Det finnes noen spørsmål som er så vanskelige at vi helst vil slippe å ta stilling til dem. Aktiv dødshjelp er et av dem.

For hva gjør vi når et menneske er alvorlig sykt, vet at livet går mot slutten og opplever lidelsen som uutholdelig? Hva gjør vi når personen selv, etter grundige vurderinger, sier: «Jeg ønsker ikke å leve lenger»? Og hva gjør vi dersom lindrende behandling ikke oppleves som tilstrekkelig?

I dag er dødshjelp ulovlig i Norge. Samtidig viser undersøkelser at holdningene i befolkningen er i endring, og også blant leger er det ulike syn på spørsmålet. En undersøkelse blant norske leger i 2025 (iflg legeforeningen) viste at motstanden mot legalisering fortsatt er betydelig, men at motstanden ser ut til å være mindre enn tidligere.

Det burde få oss til å stoppe opp.

Grunnleggende spørsmål

Ikke nødvendigvis for å konkludere med at Norge skal tillate aktiv dødshjelp. Men for å spørre om vi faktisk har hatt den debatten vi bør ha. For dette handler om noen av de mest grunnleggende spørsmålene vi mennesker kan stille.

• Hva er et verdig liv?

• Hva er en verdig død?

• Hvor langt skal retten til selvbestemmelse gå?

• Og hvem skal få bestemme når et menneskes lidelse er blitt så stor at ønsket om å dø skal tas på en annen måte enn i dag?

På den ene siden står hensynet til menneskets selvbestemmelse. Et menneske som er alvorlig sykt, døende og ved sine fulle fem, kan oppleve det som uforståelig at samfunnet skal bestemme at det må fortsette å leve gjennom en lidelse det selv opplever som uutholdelig.

På den andre siden står noen svært alvorlige bekymringer.

Kan vi være sikre på at ønsket om å dø alltid er fritt? Hva med mennesker som føler seg som en byrde for familien? Hva med eldre som er redde for å koste samfunnet eller sine nærmeste for mye? Hva skjer dersom et tilbud som opprinnelig er ment for noen få, gradvis utvides? Og hvilken betydning vil en eventuell legalisering få for tilliten mellom pasient og helsepersonell?

Dette er ikke hypotetiske spørsmål man bare kan avfeie. Det er nettopp slike dilemmaer som gjør debatten så vanskelig.

Kunnskap og respekt

Legeforeningen har selv understreket behovet for en grundig og respektfull diskusjon, og har definert både eutanasi og legeassistert selvmord som former for dødshjelp. Samtidig skiller man dette tydelig fra å avslutte livsforlengende behandling eller gi lindrende behandling. 

Og kanskje er det nettopp her vi bør begynne. Med kunnskap. Med respekt. Og med evnen til å tåle at mennesker kan komme til ulike konklusjoner.

For jeg tror ikke vi kommer videre ved å rope «for» eller «mot» til hverandre. Vi trenger en debatt hvor også de vanskelige spørsmålene får plass. En debatt hvor vi lytter til mennesker som lever med alvorlig sykdom. Til pårørende.

Vi må våge å lytte

Til leger, sykepleiere og annet helsepersonell som møter døden på nært hold. Til etikere og jurister. Og til mennesker som frykter at en legalisering kan gjøre sårbare mennesker enda mer utsatt.

Samtidig må vi våge å lytte til dem som mener at et menneske i en helt ekstraordinær situasjon bør kunne få hjelp til å avslutte livet på en trygg og verdig måte.

Å diskutere dette er ikke det samme som å gå inn for det. Å stille spørsmål er ikke det samme som å ha bestemt seg.

Men hvis vi ikke tør å diskutere de vanskeligste spørsmålene fordi de er vanskelige, overlater vi egentlig debatten til de mest bastante stemmene. Det mener jeg vi er for gode for.

Kanskje er tiden inne for at Norge tar en bred, kunnskapsbasert og respektfull debatt om aktiv dødshjelp, uten at vi på forhånd bestemmer oss for hvilket svar vi skal komme frem til.

Noen spørsmål fortjener ikke raske svar. De fortjener at vi tør å stille dem.

Mariann Ulvestad er fylkesleder Møre og Romsdal SV og kommunestyrerepresentant Ålesund SV. Dette innlegget er hennes personlige og profesjonelle meninger som sykepleier, og ikke et partipolitisk utspill.