Allmennmedisinsk femtiårsfest

EN FELLES erkjennelse mellom Legeforeningen, sentrale helsemyndigheter og Universitetet i Oslo om at faget allmennmedisin var i ferd med å knele, gjorde det mulig å etablere landets første Institutt for allmennmedisin.  Bare tre land i verden hadde tidligere fått til det samme.

Én av dem som får mye av æren for etableringen og ikke minst utviklingen av faget allmennmedisin i Norge, er vår første professor i allmennmedisin, Christian F. Borchgrevink (94).  

På dagen 50 år etter at Instituttet så dagens lys i lokalene til Røde Kors i Fredrik Stangsgate i Oslo, var det duket for både fagseminar og fest i går, 27.11.2018.

PÅ FØRSTE rad satt Christian F. Borchgrevink og lyttet våkent til foredrag etter foredrag som tegnet utviklingen fra den spede begynnelsen og frem til i dag. Nestoren nikket anerkjennende til både   historiefortellingen og beskrivelsen av dagens virkelighet for faget og for de til sammen 4700 fastlegene rundt omkring i landet.

Det slår meg hvor likt det egentlig er. Utfordringene den gang – og utfordringene i dag. Det skal selvfølgelig ikke stikkes under stol at faget er profesjonalisert. At universitetene i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø nå har egne institutt for allmennmedisin har satt spor. I dag er allmennmedisin en del av det medisinske akademia. Det er produsert doktorgrader på løpende bånd og det forskes på faget.

Men mon tro om det ikke fortsatt er å anse som en lillebror i kampen om prestisje, faglig annerkjennelse og ikke minst når forskningsmidler og priser deles ut.

JEG SER en rød trå fra fagets spede opprinnelse og frem til i dag. Frem til 1967 fantes det ikke et eneste legekontor i Norge med mer enn en doktor. Allmennpraktikeren - eller husdoktoren – drev sin solopraksis på egen hånd og hadde ikke særlig status i det gode medisinske selskap.

Dette til tross for at allmennlegen var den de aller fleste hadde et forhold til. Legen som hele samfunn rundt i vårt langstrakte land kjente og hadde stor tillit til. Det var han – for den gangen var det en han - som behandlet alle i familien enten det var snørrete småunger, gravide kvinner, eller eldstemann på gården med skranten helse etter et langt og slitsomt arbeidsliv.  Han var legen fra vugge til grav.

DA SOM NÅ var allmennpraktikeren kanskje den viktigste legen i hele behandlingskjeden. Den som tar vare på helheten og som representerer kontinuitet. Allmenmedisineren var navet slik målet er at dagens fastlege skal være.  

Den gang var det imidlertid liten tradisjon for kvalitetssikring og fagutvikling. Det er annerledes i dag – ikke minst takket være etableringen av Institutt for allmennmedisin for 50 år siden.

Men også i dag diskuteres det hvordan kvalitet og fagutvikling skal sikres i fremtidens allmennmedisin. Spørsmålet som nå stilles – og som ble tydelig påpekt av professor Steinar Hunskår ved Universitetet i Bergen i hans foredrag på gårsdagens seminar, er hvordan universitetene, norsk allmennmedisin og fastlegene skal rigge seg for å sikre god kvalitet i utdanning av fremtidens allmennleger. Han understreker at det må stilles de samme faglige kvalitetskravene til fastlegekontoret som praksisplass for studenter og LIS-leger som tilsvarende opplæring i spesialisthelsetjenesten.

DET ER BEHOV for et nytt felles løft mellom Legeforening, akademia og sentrale helsemyndigheter. Fastlegeordningen må sikres, utdanningen videreutvikles og forskningen styrkes i tråd med utviklingen og dagens krav.

I går ble en rekke ildsjeler trukket frem og takket. Den eldste av dem alle, Christian F. Borchgrevink fikk trampeklapp og velfortjent hyllest for sin innsats for norsk allmennmedisin.

Faget trenger flere som ham i tiden som kommer.