– Viktig at legene gir forståelig informasjon

– Kunnskapen om egen sykdom var generelt veldig lav, sier Maryam Mahamed Awale.

Hun er farmasøyt i apotek, og i august avla hun masteroppgaven «Erfaringer med diabetesbehandling blant somaliere i Norge». I oppgaven har hun intervjuet 100 somaliere med diabetes, både type 1 og type 2, for å kartlegge hvordan det var å leve med denne sykdommen.

Respondentene, et representativt utvalg av deltakere fra ulike somaliske miljøer i Oslo-området, hadde i gjennomsnitt bodd i Norge i 16,5 år. Deltakernes gjennomsnittsalder var på 53 år, og både kvinner og menn ble intervjuet.

Fordi Awale selv kommer fra Somalia, kunne hun intervjue deltakerne på sitt eget morsmål.

– Dette bidro til at vi fikk en veldig høy svarprosent på hele 86 prosent, noe som er betydelig mer enn i mange studier av innvandrergrupper, sier Else-Lydia Toverud, professor emeritus i samfunnsfarmasi ved farmasøytisk institutt på Universitetet i Oslo. Toverud var også Awales veileder.

Hver tredje var analfabet
Gjennom en spørreundersøkelse med intervjuene foretatt hjemme hos deltakerne der pasientene viste frem hvilke legemidler de brukte, kom det frem at så mange som hver tredje av de somaliske diabetespasientene var analfabet. Det bød på store utfordringer i behandlingen og i etterlevelse av medisinene.

– Flere av deltakerne visste ikke hvilken type diabetes de led av, og kun ni prosent var for eksempel klar over forskjellen mellom langtidsvirkende og korttidsvirkende insulinbehandling. Mange av deltakerne visste heller ikke hva diabetessykdommen går ut på før de kom til Norge, forklarer Awale.

Else-Lydia Toverud har i store deler av sin yrkeskarriere forsket på nordmenns og innvandreres medisinbruk. Hun ser en klar sammenheng mellom utdanningsnivå og forståelse av egen sykdom og legemiddelbehandling i innvandrergrupper. Toverud presiserer at heller ikke nordmenn alltid har så stor forståelse for dette, men det er likevel viktig å være klar over at det er en spesiell situasjon for pasienter som aldri har gått på skole.

Skam
– Vi vet at det ofte er knyttet skam til ikke å kunne lese og skrive. Mange tør ikke spørre om det de lurer på og blir også engstelige når de må forholde seg til skriftlige beskjeder. Bare det å lese av blodsukkeret, blir vanskelig for mange når de ikke har forutsetning for å forstå tallene. I denne studien var det 38 prosent som ikke leste av blodsukkeret sitt hjemme, sier hun.

Toverud legger til at bare 32 prosent rapporterte bruk av kolesterolsenkende legemidler, noe legene skal forskrive til diabetespasienter i Norge i dag.

– Vi vet imidlertid ikke i hvilken grad dette lave tallet skyldes at legene ikke skriver dem ut, eller om pasientene dropper å ta dem.

Ønsket informasjon
Studien viser at 95 prosent av deltakerne brukte legemidler i behandlingen av diabetes, mens de resterende fem hadde fått beskjed av lege om å endre livsstil. Av de 81 deltakerne som brukte tabletter, sto 41 på metformin alene, mens resten fikk metformin i kombinasjon med andre type tabletter, eventuelt i tillegg med insulin. De resterende brukte bare insulin.
At pasientene hadde flere typer tabletter å forholde seg til, virket også forvirrende på mange. Flere lot være å ta medisinene sine når de følte seg bedre.
– I tillegg fant vi at mange synes det er vanskelig å legge om kostholdet og mosjonere mer. De kunne kanskje kutte ned på sukker i teen, men fortsatt bruke store mengder sukker. Flere hadde også andre oppfatninger av hva det ville si å være fysisk aktiv: Noen mente for eksempel at det holdt å gjøre husarbeid eller gå en kort tur i nabolaget, forteller Awale.
Deltakerne ønsket imidlertid mer informasjon om egen sykdom og hvordan de skulle leve med den. De fleste ønsket å få denne informasjonen muntlig, først og fremst av fastlegen. 
– Det er helt klart at informasjonen ikke når frem ordentlig til denne pasientgruppen. Det er viktig for leger og annet helsepersonell å ta seg god tid til å forklare sykdommen og forsikre seg om at pasientene forstår at de er helt nødt til å ta medisiner, bevege seg mer og å endre kostholdet sitt, sier Awale.

Ønsker matlagingskurs for innvandrere i frisklivssentralene

Lege og seniorrådgiver Arild Aambø i Nasjonalt kompetansesenter for migrasjons- og minoritetshelse (Nakmi) kjenner godt til problemene som innvandrere med diabetes møter. Som tidligere helsesjef i bydel Gamle Oslo er han sterkt opptatt av fagfeltet migrasjonshelse, og han har jobbet mye med helsefremmende tiltak mot ulike innvandrergrupper.

Kokkekurs
– På starten av 1990-tallet så vi den samme problemstillingen med mange diabetespasienter blant pakistanere i Oslo. Vi fikk midler til å starte et kokkekurs der pakistanske kvinner underviste i hvordan de lagde sin tradisjonelle mat, og i prosessen fikk de veiledning i hvordan de kunne lage mat på en sunn måte, sier Aambø.

Han forteller at de jobbet i språkhomogene grupper med opptil ti personer, der noen kunne godt nok norsk til at de kunne videreformidle informasjonen til resten av gruppa. Dermed slapp de å bruke tolk.

– Deltakerne fikk anerkjennelse for sin kunnskap, selv om de nødvendigvis ikke hadde så mye skolegang. Vi ga informasjon rett og slett ved å gjøre ting aktivt  sammen, sier Aambø.

Fastleger må vise engasjement
Prosjektet ga resultater, og deltakerne hadde redusert sitt sukker- kalori- og fettinntak da de ble kontrollert senere. Aambø mener det er mulighet for å gjøre noe liknende i dag, og peker spesielt på frisklivssentralene som sentrale aktører for å gi somaliske diabetikere informasjon om egen sykdom.

– Frisklivssentralene er godt tilrettelagt for å arrangere lignende kurs. Jeg tror det er vanskelig å gi denne type informasjon på et fastlegekontor alene, også fordi fastlegene har mange oppgaver fra før. Derimot tror jeg det er ekstremt viktig at fastlegene engasjerer seg i problemstillingen, og kan fortelle pasientene om muligheter som ligger i frisklivssentralene, kanskje til og med avlegger et eller flere besøk i de ulike gruppene sier Aambø.

Kilde: Aambø, A. (1997) Tasteful solutions: Solution-focused work with groups of immigrants Contemporary Family Therapy 19 (1) s. 63–79